Den ensidige norske økodietten

29.06.2016
- Det finnes ikke et basisutvalg av økologiske produkter i Norge. Det skriver Ragna Kronstad, ny kommunikasjonsleder i Oikos, på sin faste landbruksblogg i Nationen. Vi tror mange vil kjenne seg igjen i utfordringene som møter de som ønsker å spise mest mulig økologisk mat, på jakt i dagligvarebutikken. Du skal lete lenge, og sannsynligheten for at du finner det du leter etter, kan være ganske så lav. Les hele blogginnlegget her.

Skal man leve som en ordentlig nordmann med matpakke og vanlig norske middagsretter blir dietten nokså fort ensidig. Man risikerer i alle fall å bli lei Tines Økologisk Norvegia og Gildes økologiske spekepølser. Det det er det som finnes på volummarkedet av pålegg. Ja, og så en Brie innimellom da.

Man kan også klare en rekke spennende vegetarretter med mye importerte bønner, linser og grønnsaker.

Og til dessert kan man kose seg med en økologisk banan eller et eple. Ja, og så eggene da! Økologiske vafler og pannekaker er lett! Men jeg husker fortsatt hvordan egg var en usikker vare. Innimellom var det rett og slett utsolgt for økologiske egg når man kom fram til hyllene.

Pasta, ris, og innimellom potet klarer man også å handle økologisk. Men så må man nesten bli vegetarianer. Om man ikke hamstrer noe av det økologiske storfekjøttet Gilde selger i ulike stykningsdeler, men som ei heller er tilgjengelig i mange butikker.

Det som tilbys av økologisk kjøtt fra Nortura er storfe. Det har vel noe å gjøre med at vi har fått opp en produksjon av økologisk melk? Så strengt tatt er det Tine vi skal takke?

Er det den økologiske kombikua som gjør at Nortura så langt kun har satset på storfe? Hver gang jeg serverer økotaco lurer jeg på om det strengt tatt er ei økologisk melkeku vi skal takke. Bare bra det, et sted må jo økokua også bli av. Tar jeg feil i denne hypotesen, selges den nok uten Ø-merket, som mye annet i systemet.

Men skal vi ha noe annet enn stykningsdeler og kjøttdeig av storfe må vi på jakt.

Jakt etter økologisk mat i Norge er i dag å kjøre til tre ulike butikker, bli med i et forbrukerkooperativ og ta T-bane eller bybane til en uavhengig økologisk matbutikk som Lille Tøyen Kolonial i Oslo eller Reindyrka i Bergen. Da kan du faktisk klare å få til en 100 prosent økologisk ukesmeny. Ikke særlig tilpasset barnefamilienes hverdag. Og ironisk nok er det de som er mest opptatt av å få valgmulighetene.

Greit nok at Grøstad Gris er blitt kjøpt opp av Norgesgruppen og blitt mer tilgjengelig i sentrale strøk og at vi har noe økologisk kylling i sortimentet her og der. Men for den jevne nordmann som lever et vanlig, travelt liv er utvalget av svin, kylling og lam helt fraværende. Vi har ikke økologiske alternativer innen pålegg en gang. Som sagt en ost og en spekepølsevariant! Hvor mange år skal vi leve på dette mangfoldet?

Det var lykkelige tider da vi i alle fall fortsatt kunne smøre det hjemmebakte økobrødet med Gildes økologiske leverpostei! Nå erstattes med importert økologisk syltetøy eller peanøttsmør.

Bransjen har hatt tid til å omstille seg. Trenden fra utlandet har vært signifikant i mange år.

Ja, Norge er annerledeslandet, men vi er og en del av verden. Tross det mange kaller tollmurer, så sniker det seg impulser inn her og. Forbrukerne er opptatt av sprøytemiddelbruk, dyrevelferd, helse- og miljøspørsmål. Ja, norsk mat er renere og det brukes mindre antibiotika her enn utenfor. Men hva er galt i å ønske seg maten enda renere og enda mer plass og utegang for dyrene?

Jeg skulle gjerne vært flue på veggen på styremøtene til Nortura. Hvilket argument ble brukt da man besluttet å ikke prøve å satse på økologisk gris og kylling? Argumentet om at da kan vi ikke lenger brødfø Norges befolkning?

Vel, da kommer danskene og brødfør oss!

Danskene har allerede hørt rykter og girer seg opp over eksportmuligheter. De ser på den norske markedet som svært interessant.

I den danske avisen Økologi og Erhverv sto det nylig en artikkel om at de vil lære mer om mulighetene De vil lære om hvilke produkter vi ikke har og hvordan de kan komme i forkjøpet av norsk matindustri.

For den enkelte bonde er jo omlegging en lang prosess. Er det i det hele tatt nok kunnskap der ute kan man spørre seg om. Landbrukspolitikken har heller ikke vært den beste støttespiller, det har vært altfor mye festtale og lite action.

Så greit nok, litt mer tålmodighet med bøndene, men hele norsk matindustri og importører av mat trenger da ikke sitte på gjerdet? Hvorfor vente på at utenlandske merkevarer og aktører tar kaka?

Hvorfor har vi ikke økologiske hamburgerbrød eller lomper? Hvorfor har vi ikke økologisk sennep. Ketsjupen er jo der? Hvorfor har vi ikke økologisk eplejuice? Alt dette produseres i dag med importere råvarer. Jeg velger glatt Coops framfor Tines eplejuice. Ingen produseres på norske epler uansett. Den førstnevnte er økologisk. Utenlands økologisk syltetøy foretrekkes framfor norske merkevarer produsert på importbær.

Og sist, men ikke minst, et lite hjertesukk fra en som faktisk prøver å gjøre som hun sier og prøver å velge økologisk hver gang på grunn av smak, miljøhensyn, dyrevelferd og ressursbruk:

Hvor blir det av økologisk utvalg for barnefamiliene?

Veksten har tatt av i babymatsegmentet. Det er en etablert sannhet alle er enige om. Men straks barna begynner i barnehagen og babygrøt ikke lenger er et alternativ er det ikke mye økologisk å velge mellom.

Da er et nesten rett på verstingene. Frokostblandinger med korn fra internasjonale merkevarer som Kelloggs, Nestlé og Quaker. Jeg får ikke veldig lyst å servere disse prosesserte kornproduktene. Disse selskapene, eller eiere av disse, motarbeider GMO-merking i USA. Da tenker jeg de ikke heller er så veldig bekymret for tvangsmodning av korn med glyfosat, som er lov utenfor Norge.

Jo da vi kan spise økologisk havregryn fra Axa. Men tro meg. Det har vi gjort. Jeg tror 60 prosent av cellene i kroppen til barna mine er bygd opp av økologisk havregryn. Men det var denne ensidige dietten da. De har gått lei.

Situasjonen minner litt om da norsk landbruk og norsk matindustri fortsatt prøvde å overse etterspørsel etter mat med lokal identitet. Det stritte imot tanken om effektivisering av meieri- og slakteanlegg. Tiden ble overmoden før næringa kom på banen og nå er skrytes det av skinkehovedstad, Ostecompagni og jeg vet ikke hva. Applaus for det. Også for at samvirkene nå styrker den enkelte bondes muligheter for å utvikle egne produkter.

Rema 1000 pleier ikke å gå foran om ikke pengene ligger der. Nå har de kjøpt opp en av pionerene innenfor distribusjon av økologisk mat, Kolonihagen, for å bli best på økologisk. Et mål allerede Coop har annonsert. Fra før troner Meny denne pallen. At en lavpriskjede skal bli best på økologisk mat kan utløse flere diskusjoner. Ikke minst om bondens plass i verdikjeden. Forutsigbarhet og lønnsomhet er viktig for god agronomisk drift.

Oppkjøpet er et klart signal på alle som fortsatt ikke har kommet ned til perrongen ennå. Togene begynner å få færre avganger nå.

Og reisen fram til å bli økologisk tar litt tid. Imens begynner forbrukerne å bli lei den noe ensidige norske økodietten og ser drømmende over grensa.

Artikkelen ble publisert første gang på landbruksbloggen i Nationen 24.06.16

Tekst: Ragna Kronstad
Foto: Oikos

Annonsører

Samarbeidspartnere