Er økomålsettingen et problem for norsk landbruk og for utviklingsland?

06.04.2011
Med ujevne mellomrom står det fram personer som prøver å framstille økologisk landbruk som et problem for norsk landbruk og gjerne også som grunn til at det blir for lite mat i verden. Sist ute var politisk redaktør i Nationen. Dette har naturlig nok vakt store reaksjoner og under følger kronikken fra sentrale personer i Oikos – Økologisk Norge, som var på trykk i Nationen onsdag.

Disse frittgående økologiske kalkunene hygger seg ute på Homlagarden i Hardanger.  Foto: Homlagarden.

Egoistisk å skrinlegge økomål

Politisk redaktør i Nationen, Pernille Huseby, spør 29. mars om vi kan beholde økomålene. Ja, det er det gode grunner til, under begrunnes hvorfor. Til tross for ti år med subsidier og ulike kampanjer er norske forbrukere bare sånn tålelig interessert i økomat, ifølge Huseby. Hvis man sammenligner de små økokampanjene med markedsføring av konvensjonell mat, er det ikke rart at forbrukerne enda mangler kunnskap for å velge økologisk. I tillegg er ikke markedsandeler det eneste som burde styre politikk og etikk. Til sammenligning avgjør vel ikke etterspørselen etter «Fairtrade»-produkter om vi skal fortsette arbeidet for at fattige bønder skal få lønn og arbeidsvilkår de fortjener?

 

Er det konvensjonelt landbruk eller økologisk som skaper sult?

Huseby skyver de fattige og sultne i verden foran seg i argumentasjonen mot økologisk landbruk. Folk sulter, altså må vi dyrke mer mat, er den enkle logikken. Tankegangen viser manglende forståelse for kompleksiteten i sultproblematikken, og at en ikke har lært av erfaringene fra den grønne revolusjonen. Det blir feil å bruke avlingsreduksjon i norsk økologisk produksjon som argument mot at økologisk landbruk kan «redde verdens sultne». Flere internasjonale rapporter (IAASTD, UNEP, FNs spesialrapportør for retten til mat m.fl.) viser at småskala landbruk basert på økologiske metoder har det største potensialet til å øke avlingene i Sør, og gir tryggest tilgang til mat der det trengs mest. Faktum er at vi i dag har 25 prosent mer mat målt i kalorier enn behovet i verden, etter at tap er fraregnet. Den indiske økonomen og nobelprisvinneren Amartya Sen fastslo at sult ikke ene og alene handler om produsert mengde mat, men om tilgangen til mat og produksjonsmidler. Realiteten er at konvensjonelt eller industrialisert landbruk har mislyktes i å fø 15 prosent av verdensbefolkninga. Det er derfor klart at fokuset på produksjon alene er en dårlig strategi for å redusere sult.

 

Tap og kasting av mat 

Tap av mat fra jord til mage er en annen stor utfordring i matforsyningsspørsmålet. Det foreligger flere beregninger som viser at 30-50 prosent av maten aldri når fra fram til magen. Ofte vises det til matavfallsproblematikken, men det er bare ett av flere momenter. At mat ikke blir verdsatt, men skal være billig, er en viktig årsak som gjør det lett å kaste mat. I denne delen av verden bruker vi i underkant av 10 prosent av inntekta på mat. En kan undres over hva de andre 90 prosentene brukes til, som er viktigere enn ren mat produsert med omtanke for dyr, matjorda og ressursgrunnlaget.

 

Norge bruker store areal i andre land for å dekke vårt kosthold 

Et tredje moment er endringene i kostholdet vårt. Totalt er det i verden ca. 2,5 dekar dyrket mark per innbygger. I Norge lever vi som om vi hadde 4,6 dekar. Ca 80 prosent av dyrket mark i Norge går til produksjon av fôr, og omkring 90 prosent av norsk korn går til husdyr. Det er beregnet at med en norsk diett er det nok mat til 3,5-4 mrd. mennesker, med indisk diett 11,5 mrd. og med amerikansk diett bare 2,5 mrd. Økende kjøttforbruk er kanskje den største trusselen for verdens matforsyning. I norsk landbrukspolitikk snakkes det bl.a. om å øke produksjonen av svin og fjærfe, som vil føre til økt import av soya og andre fôrvarer. I dag har vi allerede et skyggeareal i utlandet som utgjør ca. 2,5 mill. dekar. Økt satsing på grovfôrbasert produksjon og bruk av beiteressursene står også høyt på den landbrukspolitiske agenda. Utviklingen i jordbruket mot større gårder og samdrifter legger ikke til rette for bruk av disse ressursene. Det er mange paradokser i norsk landbrukspolitikk, og stor forskjell på hva som blir sagt og hva som blir gjort.

 

Problemer som følge av konvensjonell drift 

Konvensjonelt landbruk har flere problemer. Blant annet har de konvensjonelle kornavlingene i Norge i snitt flatet ut og stagnert fra midten av 80-tallet, viser undersøkelser fra Bioforsk. Hovedårsakene er dårligere jordkultur, pakking av jord og nedgang i innhold av organisk materiale i kornområdene. Jorderosjon fra kornområdene kommer i tillegg, og de siste årene har mykotoksiner i korn blitt ei stor utfordring. Avrenning av sprøytemidler og næringsstoff til vann og vassdrag er også kjente problemer.

 

Økologisk landbruk har klare miljøfordeler

Ikke bare unngår en at kjemiske sprøytemidler når ut i næringskjeden og økosystemet. Undersøkelser viser også at det blir mindre avrenning av næringsstoffer til vassdrag ved økologisk husdyrhold fordi dyretallet er mer tilpasset arealet på gården og det er mindre innkjøpt fôr. Økologisk drift gir også høyere humusinnhold i jord og dermed bedre jordkvalitet. Tall fra Felleskjøpet viser uproblematiske nivå av mykotoksiner i økokorn. Det nytter lite med høye konvensjonelle avlinger når kvaliteten er så dårlig at det knapt egner seg som dyrefôr. Miljøkostnadene er ikke medregnet i prisen på den konvensjonelle maten. Dersom miljøkostnader blir medregnet vil økologisk mat komme godt ut, altså være god samfunnsøkonomi.

 

Økomålsettingen bidrar til å sikre naturgrunnlaget 

Lars Peder Brekk har mange gode grunner til å beholde økomålene. Det må slås fast en gang for alle at matproduksjon handler om mer enn avlinger. Framtidas matproduksjon avhenger av at vi tar vare på naturgrunnlaget. Det er egoistisk av oss å la være.

 

 

Jon Magne Holten, Maiken Pollestad Sele, Helene Austvoll

Oikos - Økologisk Norge

 

 

Her finner du Pernille Husebys artikkel i Nationen som Oikos har svart på over.

Annonsører

Samarbeidspartnere