Spisser økologisk politikk

23.03.2009
Med den nye handlingsplanen spisser vi politikken på økologisk landbruk, sa statsekretær Ola T Heggem, på landsmøtet til Oikos 20.mars.

Statssekretær Ola T. Heggems tale på landsmøtet til Oikos, 20. mars 2009

Med den nye handlingsplanen spisser vi politikken på økologisk landbruk

Denne våren har det vært stor oppmerksomhet om økologisk landbruk hos oss i departementet. Vi har tenkt og lagt strategier. En ting er sikkert, og det er at betydningen av et aktivt økomiljø er viktig og vil bli enda viktigere dersom vi skal nå våre målsetninger. Derfor er jeg glad for å være her og få møte mange engasjerte økologiske bønder og forbrukere. Jeg har vært på flere møter i økomiljøet, og har alltid fått klare og tydelige utfordringer med meg hjem. Det er akkurat hva vi politikere trenger. Det er slik vi kan strekke oss til å bli enda litt bedre.

 

Før jeg kommer inn på dagens hovedtema, økologisk landbruk, vil jeg si litt generelt om hva regjeringen så langt har oppnådd med landbrukspolitikken og si noe om det nye landskapet vi har å drive politikk i. Jeg vil også komme kort innom WTO.

 

Jordbruksoppgjørene

  • Inntektsutviklingen i det norske landbruket har bedret seg under denne regjeringen, men fortsatt er vi ikke fornøyd med inntektsnivået.
  • Jordbruksavtalene legger i perioden 2007-2009 til rette for en gjennomsnittlig inntektsvekst over tre år på 60 000 kr. pr. årsverk. Selv om utgangspunktet var lavt, innebærer dette tross alt en inntektsøkning på 40 prosent i løpet av 3 år.
  • I tillegg til en god inntektsutvikling, har den også en god distrikts- og strukturprofil. 
  • Prioritert det grasbaserte husdyrholdet. 
  • Vi har nå en forventning for 3 års perioden fra 2007-2009 om et pluss i saueholdet på 83 000 kr. pr. årsverk. 
  • Avtalen i fjor ga også et skikkelig incitament til de som kombinerer, eller ønsker å kombinere, melk og kjøtt. 
  • Dette ved at det ble åpnet for å gi flere driftstilskudd på samme bruk og at produsenter som har både melkeproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon dermed kan få driftstilskudd for begge produksjoner. 
  • Bedre velferdsordninger har vært prioritert i de tre siste jordbruksoppgjørene.
  • Nå kan det være melka sin tur 

 

Nytt landskap å drive politikk i - De tre krisene


Klima, finansmarkedene og matvaremarkedene har hver for seg nok sprengkraft til fundamentalt å påvirke virkeligheten for verdens befolkning. De tre elementene avhenger av hverandre, og når alle tre er i ubalanse, slik de er i dag, opererer vi i nytt og ukjent terreng, hvor feilnavigering kan få store konsekvenser.

 

Verdens befolkning vokser raskt. Innen 2050 kan vi være ni milliarder. Da må den globale matproduksjonen fordobles. Allerede i 2030 kan vi være en million flere nordmenn. Forutsatt samme gjennomsnittsforbruk som i dag, krever dette 20 prosent mer mat.

 

Vi må ikke produsere denne maten selv.

  • I en tenkt auksjon om verdens matressurser vil nordmenn fortsatt kunne by høyest. Det er derfor nok av dem som mener at vi kan overlate matproduksjon til andre. 
  • Men jeg tror at de som står for slike holdinger blir færre etter hvert som folk tar innover seg den usikre, ustabile tida vi lever i. For Norges befolknings- og forbruksvekst blir liten i forhold til det globale bildet.

 

Produksjons- og fordelingsutfordringene i et scenario med en slik befolkningsvekst er enorme, og de blir forsterket av klimaendringene. Vår matforsyning kan ikke sikres på bekostning av de mindre kjøpekraftige deler av verdens befolkning. Derfor er det vår moralske plikt å være en del av løsningen, ikke forsterke problemene.

 

Norge har altså både en plikt og en rett til å produsere mat til egen befolkning.

 

Det er som sagt viktig, både for egen matsikkerhet, men også for å unngå å bidra til det verdensomspennende problemet knyttet til å fø verdens befolkning, at vi øker norsk produksjon av mat.

 

 

Global matsikkerhet og økologisk landbruk:


Mange har sterke innvendinger mot å satse på økologisk produksjon fordi en reduksjon i avling vil gi mindre produksjon av mat på verdensbasis. Dette er en debatt som vekker sterke følelser fordi den rører ved noe av fundament om hva som er målet for landbruket: Skal vi legge vekt på store avlinger eller er det nødvendig med nytenkning som også legger andre hensyn til grunn i matproduksjonen?

 

Vår holdning er at for å sikre verdens befolkning tilgang på mat, må vi bruke det beste fra begge driftsretninger. Det er ikke snakk om en enten eller løsning, men en både og.

 

På den ene siden har vi rapporter fra FNs utviklingsprogram og også FAO, som viser at økologiske driftsmetoder kan bidra til en økt matsikkerhet i flere Afrikanske land. På den annen side har vi en økende verdensbefolkning og må dermed sikre og øke verdens matproduksjon.

 

Økologisk drift representerer en agronomisk kompetanse og metodikk som er verdifull i et utviklingsperspektiv. Fordelen med en slik tilnærming er at bøndene ikke blir avhengige av dyre innsatsfaktorer som kunstgjødsel og plantevernmidler, samtidig som en bygger verdifull agronomisk kompetanse tilpasset de enkelte områdene. For flere områder vil dette kunne gi et betydelig løft i matproduksjon og matsikkerheten uten at utviklingskostnadene er for høye.

 

Likevel er det vanskelig å se for seg på kort sikt et landbruk som skal fø en økende verdensbefolkning fullstendig uten kunstgjødsel. Til det er bidraget til verdens matavlinger for stort, og befolkningsøkningen for kraftig. Det er ikke dermed sagt at bidraget fra økologisk landbruk ikke er verdifullt. Den agronomi og den metodikk som utvikles er verdifull. I enkelte områder vil økologisk drift være en riktig strategi. I andre områder vil agronomiske metoder fra økologisk drift kunne spille en viktig rolle. Likevel vil det i mer intensivt drevne jordbruksområder være viktig å opprettholde avlingsnivå i overskuelig framtid. Da vil kunstgjødsel være viktig.

 

WTO


Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon har lenge ligget som et usikkerhetsmoment for hele matsektoren. Forhandlingene på landbruk stoppet som kjent opp sist sommer. I høst og vinter har de så smått kommet i gang igjen, men da på embetsnivå.

 

Jeg vil ikke mene noe om videre framdrift, og om når en ny avtale eventuelt kan være på plass. Dette vil bl.a. avhenge av USA og Obamas holdning til forhandlingene som vi foreløpig ikke vet så mye om. Det kommende valget i India og resultatet av dette vil også påvirke framdriften i WTO.

 

For Regjeringen er det viktigste i forhandlingene å sikre langsiktige rammevilkår for det norske landbruket. Den stadige usikkerheten om framtidige internasjonale rammer er krevende å leve med. En eventuell ny WTO-avtale vil selvsagt stille Norge overfor utfordrende krav, men Regjeringen vil aldri kunne gå med på en avtale som vil true det framtidige landbruket i Norge. 

 

Matvarekrisen har synliggjort sårbarheten til importavhengige land som Norge. Det er derfor ikke overraskende at retten til egen matproduksjon synes å bli avgjørende i forhandlingene.

 

Det er interessant å se sommerens forhandlingsstopp i sammenheng med den norske debatten rundt WTO og landbruk. Der enkelte har presentert norske tollhindringer mot u-landseksport som den største floken for å komme til enighet, var det tvert imot u-lands egne beskyttelsesbehov som ble det avgjørende hinderet.

 

India var landet som satte foten ned sist sommer og har vært det ledende landet for å sikre u-landenes rett til beskyttelse av egen landbruksproduksjon. Landbruksminister Brekk besøkte nylig India der han møtte handels- og industriminister Kamal Nath.  Kamal Nath gav Brekk sine klare forsikringer om at India også respekterer Norges og andre i-lands behov for nasjonal produksjon for sin egen matsikkerhet.

 

Selv om mandatet for WTO-forhandlingene er gammelt av dato og skrevet lenge før klimakriser og matkriser og finanskrisen, er erfaringen fra Genève at det er mulig for både i-land og u-land å kjempe gjennom sin rett til egen matproduksjon.

 

Hva har den rødgrønne regjering gjort for utvikling av økologisk landbruk?


Når den rødgrønne regjeringsperioden startet opp sa vi at 15 % av matproduksjonen og forbruket skulle være økologisk i 2015. Det er det mest konkrete målet vi har i landbrukspolitikken, og det har vist seg å være et framsynt mål. I de to siste jordbruksoppgjørene har da også satsningen på økologisk landbruk vært betydelig. Vi har blant annet:

  • Styrket de direkte tilskuddene
  • Økt prisnedskrivningen på korn
  • Lansert en kampanje for økologisk korn
  • Lagt føringer for videre politikk og satsning i handlingsplanen "agronomisk, økonomisk - økologisk!"

 

 

Vi har kalt handlingsplanen "Økonomisk, agronomisk - økologisk!".

Tittelen er et utrykk for hvor vi vil, og vil legger stor vekt på nettopp den utviklingsrollen økologisk produksjon skal ha i norsk landbruk. Økologisk produksjon skal appellere til fagkvinnen og -mannen, til agronomen. Økologisk produksjon er faglig krevende, men også givende.  Dette er noe hele landbruket skal kunne dra nytte av.

 

Økologisk produksjon skal ha en spydspissfunksjon og være et korrektiv i landbrukets miljøarbeidet.

For å få til dette er kunnskap en nøkkelfaktor. Mange av de spørsmål som i dag debatteres rundt matproduksjon, det være seg helse, miljø og klima eller matsikkerhet, er viktige spørsmål næringen må ta på alvor. God agronomi og forståelsen av hvilken betydning ulike agronomiske metoder har for slike spørsmål, er og vil bli enda viktigere. Erfaringene viser også at nettopp agronomien er en av de faktorer mange dyktige bønder synes er spennende ved økologisk produksjon. Handlingsplanen legger derfor vekt på å styrke rådgivning og kompetansebygging om økologiske driftsmetoder og miljø og klimaeffekter. 

 

Selv om økologiske matproduksjon legger vekt på miljø og dyrevelferd betyr ikke det at alle løsninger innen økologisk drift har alle svar.

Også innen økologisk produksjon er det agronomiske løsninger som er under utvikling og kan bli bedre. Forsøk fra Bioforsk viser at en metode med grønngjødsling i husdyrløs økologisk produksjon gir økt avrenning av næringssalter. Dette er viktig kunnskap og ta med seg. Agronomi er et krevende fagfelt og også økologisk produksjon har sine utfordringer. Likevel mener vi at med utviklingsarbeidet på økologisk matproduksjon sikrer vi en oppmerksomhet om spørsmål rundt miljø og dyrevelferd.

 

Økologisk mat har for alvor blitt en trend av betydning, ikke bare internasjonalt, men også i Norge.

Økologisk mat oppfattes som moderne og trendy og er en del av den rivende utvikling vi har sett på matområdet de siste årene. Den bevisste forbruker stiller stadig større krav til maten, både med tanke på kvalitet, presentasjon og hvordan den er produsert. I dette bildet er økologisk mat en viktig trend. Det er en trend som særlig gjør seg gjeldende i de store forbrukermarkedene i Nord Amerika og i Europa. Der har veksten i omsetning av økologisk mat vært på mellom 10 og 15 pst. årlig siden 2004. Omsetningen i det Europeiske markedet er beregnet til å ligge på 16 mrd euro i 2007. Litt avhengig av kronekursen er dette mellom 1 og 1.5 ganger det totale norske dagligvaremarkedet.

 

Også i Norge begynner omsetningen av økologisk mat å bli av betydning. Statistikken viser at verdien av den økologiske maten er nærmere 1 milliard på årsbasis. I fjor økte omsetningen med 30 %.  Denne etterspørselen fra forbrukerne representerer en verdiskapning norsk landbruk må utnytte. I stedet for å la dette markedet dekkes av import, må vi utnytte dette markedssegmentet. Gjennom satsningen på økologisk landbruk vil vi styrke inntektsmuligheter for norske bønder, drive fram innovasjon med produktutvikling og økt matmangfold, og utnytte den faglige agronomiske kompetansen til å styrke landbrukets miljøarbeid. 

 

5.1 % av Norges jordbruksareal drives i dag økologisk.


Det er fortsatt et stykke igjen til 15 %, men om vi bryter ned tallene på fylkesnivå og kommunenivå, finner vi store forskjeller. Det er påfallende at mens et stort landbruksfylke som Sør Trøndelag har 8,7 % av arealet i økologisk drift, kan et fylke som Rogaland bare vise til 0,8 % omlagt areal. Ser vi på kommunenivå er det noen som har kommet svært langt. Over 60 kommuner har mer enn 10 % økologisk areal, over 30 kommuner mer enn 15 % areal, og vi har også flere kommuner med mer enn 30 % økologisk areal. Når vi ser litt nærmere på disse kommunene finner vi ingen god forklaring på hvorfor noen har en høy andel økologisk produksjon mens andre ikke har noe økologisk areal. Flere steder ser rammevilkårene for økologisk produksjon ut til å være like gode. Likevel er det altså noen områder som tydeligvis får til økologisk produksjon, mens sammenlignbare områder ikke gjør det.

 

Her tror vi at naboeffekten er svært viktig. Mye tyder på at når den første, andre og tredje bonden i en bygd legger om til økologisk, så kommer også den fjerde, femte og sjette.

 

Vi skal øke den økologiske produksjonen.

Da må vi jobbe med de som vil og kan. Det er snart 10 år siden målet om 10 % økologisk areal ble fastsatt i Stortingsmelding nummer 19. Siden den gang har vi brukt mye penger både gjennom direkte støtte til bønder og gjennom forskning og utvikling for å stimulere til økt økologisk produksjon og forbruk. Dette betyr at vi vet ganske mye om hvem som vil, og hvem som kan.

 

Et sentralt veivalg i handlingsplanen er å opprette økologiske foregangsfylker.

Vi har nå gående en konkurranse mellom alle fylker om å få lov til å bli et økologisk foregangsfylke. Hvert fylke skal sette sine egne mål, definere hvilke områder eller kommuner som får til økologisk produksjon, hvordan den kan økes, og hva slags økologisk produksjon de kan profilere seg på. De som får foregangsstatus vil bli belønnet. De andre vil bli nedprioritert. Jeg må understreke at alle bønder med økologisk drift er garantert de økologiske tilskuddene vi har fastsatt i jordbruksavtalen uansett hvor de holder til. Men områder som ikke kan dokumenter vilje og evne til å øke omlegging til økologisk produksjon, vil bli nedprioritert når prosjektmidler og utviklingsmidler skal tildeles.

 

Den økologiske kornproduksjonen har vært og er en flaskehals for videre utvikling i Norge. I tilegg til matkorn trengs det også mye mer økologisk fôrkorn til alle de økologiske dyrene. På mange måter representerer kornet nøkkelen for å ta utviklingen av økologisk produksjon et steg videre.

 

Det første tiltaket vi presenterer fra handlingsplanen er derfor en kampanje for å øke økologisk kornproduksjon. I jordbruksoppgjøret er det satt av 30 millioner kroner til kampanjen. Alle kornprodusenter i Norge får nå tilbud om rådgivning og veiledning om økologisk kornproduksjon. I jordbruksoppgjøret har vi gjort vårt for at økologisk kornproduksjon skal være økonomisk gunstig (det gis 300 kr per daa). I tilegg vil de som legger om til økologisk produksjon i kampanjeperioden bli belønnet ytterligere med inntil 100 kroner per dekar.

 

Vi trenger Oikos 

Jeg kunne brukt mye mer tid på å snakke om de strategier og tiltak denne planen inneholder. Men hovedpoenget er at jeg er glad for at vi nå har en plan som spisser politikken for økologisk matproduksjon og forbruk. Jeg regner uansett med at det vil bli en del debatt fremover om noen av de valgene vi har tatt i denne handlingsplanen. Og det ønsker vi. Her blir Oikos sin stemme viktig. Vi trenger tydelige talsrør for økologiens interesser både på vegne av bonden og på vegne av forbrukerne. Oikos er blitt den interesseorganisasjonen vi trenger og er en sparringspartner og en pådriver i vårt arbeid med økologisk landbruk. Det er mange her som fortjener ros for godt arbeid over flere år og jeg håper at dere vil være minst like aktive i årene som kommer.

Annonsører

Samarbeidspartnere