Stikk fingeren i jorda

01.01.2014
- Miljødirektoratets utspill om å erstatte storfe vitner om manglende helhetstenkning om klimaet. Det mener Eivind Bakk og Stig Larssæther i Oikos Sør-Trøndelag. De oppfordrer til helhetlig tenkning.

Så langt har det meste av debatten om hvordan vi skal møte klimaendringene dreid seg om utslippsreduksjoner. Et typisk eksempel er det nylige utspillet fra Miljødirektoratet om å erstatte ammekyr med kylling og svinekjøtt. Det som slås fast i den siste rapporten fra FNs klimapanel er imidlertid at utslipp som allerede har havnet i atmosfæren vil skape store endringer i klimaet, uavhengig av hvor mye vi klarer å redusere framtidige utslipp. Dette betyr at mange områder av verden vil kunne bli utsatt for en rekke negative effekter som vil true både mennesker og miljø.

Spørsmålet som melder seg er da om vi bare må ta det som kommer og tilpasse oss etter beste evne, eller om det faktisk er mulig å komme seg ut av denne situasjonen på andre måter.

Internasjonalt eksisterer det et eget fagfelt, såkalt geo engineering, der det har blitt lansert ulike tiltak for å stanse eller endog reversere den globale oppvarmingen. Grovt sett handler det om å enten redusere innholdet av CO2 i atmosfæren eller å redusere solinnstrålingen til jorda.

Konkrete forslag omfatter å strø ulike kjemiske forbindelser på havet for å stimulere til utfelling av CO2 som er bundet i vannmassene, å sprøyte sjøvann opp i lufta for å øke skydannelsen, solspeil i rommet og å dekke deler av jordoverflaten, eksempelvis ørkenområder med reflekterende materiale. Felles for disse tiltakene er at risikoen for utilsiktede konsekvenser så langt har blitt vurdert som større enn nytteverdien eller at de av andre grunner ikke sees som gjennomførbare.

I lys av den siste rapporten fra FNs klimapanel vil imidlertid dette temaet måtte tvinge seg fram fordi det altså ikke lenger er tilstrekkelig å tenke utslippsreduksjon.

Det finnes heldigvis tiltak for å ta ut karbon fra kretsløpet som ikke er science fiction, men bygger på eksisterende og velkjent teknologi, koplet sammen med nye måter å dekke samfunnets behov for mat og energi. I norsk sammenheng er det Bellona som har kommet lengst i å konkretisere hva såkalt karbon-negative teknologier eller systemer innebærer i praksis. I et av prosjektene sine viser de sammen med andre partnere hvordan ufruktbare ørkenområder kan omformes gjennom anlegg som både produserer fornybar energi, ferskvann og matvarer.

Målsettingen er at disse prosjektene på sikt skal få en negativ karbonbalanse. Det danske selskapet Årstidene forsyner sine drivhus med varme fra såkalt biokull der cirka 50 prosent av karbonet i brenselet graves ned i jorda og tas ut av kretsløpet i flere hundre år.

Det kanskje største potensialet for å ta karbon ut fra atmosfæren ligger imidlertid i å legge om dyrkingsmetoder i landbruk og skogbruk slik at en større andel av karbonet som sirkulerer blir bundet i levende jordsmonn og trevirke. Eksempelvis har Savory Institute utviklet et beitesystem som gjør det mulig å produsere kjøtt med negativt utslipp av klimagasser. Gitt at en vesentlig del av jordas landoverflate består av gressletter, anslår FAO, FNs organisasjon for landbruk og mat, at så mye som en milliard tonn karbon kan bindes i jordsmonnet gjennom slike tiltak. Det finnes i tillegg pløyeteknikker som kan opparbeide jordkvalitet og karbonreserver på relativt kort tid, samtidig som en øker motstandskraft mot tørke og reduserer erosjon og tap av næringsstoffer.

Eksemplene over viser at det er fullt gjennomførbart å kombinere energi- og matproduksjon med ønsket om å unngå såkalte farlige klimaendringer som vil true livsbetingelsene på jorda.

Sannsynligvis ligger det også store muligheter for å utvikle karbonnegative virksomheter innenfor ulike områder som er lønnsomme allerede i dag eller vil bli det dersom de reelle kostnadene av klimagassutslipp blir tatt med i økonomiske regnestykker på ulike nivå. I denne sammenheng er det meste av dagens konsepter for karbonfangst- og lagring irrelevante fordi de er sterkt koplet til å redusere utslipp fra fossile energikilder som ennå ikke er utvunnet. Som kjent bør disse ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) stort sett forbli under bakken dersom tograders målet skal nås.

Utspillet fra Miljødirektoratet om å kutte ut storfe til fordel for kraftfôrbasert svine- og kyllingproduksjon er etter vårt syn et typisk eksempel på manglende helhetstenkning innenfor klimapolitikken. Dersom en inkluderer karbonbinding i jord blir det et dårlig klimatiltak å fjerne de dyra som kan nyttiggjøre seg lokale beiteressurser og bidra til å gjenskape balansen i karbonkretsløpet. Det er for øvrig liten tvil om at også dagens storfeproduksjon for det meste er basert på importert kraftfôr og at det totale forbruket av kjøtt på tvers av kategorier er langt over bærekraftig nivå i Norge.

Både kostholdet og landbruks- og energipolitikken må legges om for å tilpasse seg de utfordringene vi nå står overfor. Vi anbefaler å stikke fingeren i jorda. Kanskje løsningen på klimaproblemet er nærmere enn vi tror.

stilar@me.com

© Klassekampen

mps

Annonsører

Samarbeidspartnere