Ukritisk tro på ny grønn revolusjon

23.04.2014
Miljøorganisasjonene "messer" om et landbruk som har kastet all teknologisk utvikling på båten, påstår en lederartikkel i norsklandbruk.no nylig. Har ikke skribenten fulgt med i den økologiske utviklingen de siste førti årene?

Under tittelen «Den neste grønne revolusjonen» publiserte Norsk Landbruk på sin hjemmeside 19. april en lederartikkel med en lang rekke insinuasjoner og påstander om økologisk landbruk.

I frø?

Journalistens påstander lovpriser et mulig, framtidig, «ny grønn revolusjon»-landbruk, men mangler dessverre kontakt med realitetene i det som i dag er de konkrete, eksisterende alternativene, i praksis både sertifisert økologisk landbruk og andre agro-økologiske metoder.

I lederartikkelen omtales alternativet til det kjemibaserte landbruket som «å gå fullstendig i frø», og øko- og miljøbevegelsen beskyldes for å ville «kaste all teknologisk utvikling på båten».

Mer sårbart

De siste seksti årenes utvikling i konvensjonelt landbruk har lyktes i å øke produktiviteten. Det er hevet over tvil. Men det har også skapt betydelige problemer, bl.a. for miljø, klima og ressursbruk. Skribenten nevner FAO, og jeg kan anbefale denne FAO-publikasjonen fra 11. april i år.

Her gjør FAO bl.a. rede for at landbrukets utslipp av klimagasser øker sterkt og at kunstgjødsel er den sterkest økende kilden til klimautslipp fra landbruket. Dette er på ingen måte uproblematisk. FN-eksperter fastslo også nylig at nettopp den grønne revolusjonen har gjort mat-produksjonen mer sårbar for klimaendringene.

Familielandbruk mot sult

Det er også en utbredt oppfatning at industrilandbruket produserer mesteparten av maten i verden.

Det er feil.
IFAD har i rapporten Smallholders, Food security and the environment pekt på at 80 prosent av maten i fattige land produseres av små familielandbruk. Rapporten viser også at agro-økologiske metoder i et familiebasert småskalalandbruk er det som kan sørge for trygg matforsyning for flest mennesker i verden.

Også FAO peker i flere sammenhenger på familielandbruket som nøkkelen til å løse sultproblemene.

Mer av det samme?

Av andre problemområder som konvensjonelt/industrielt landbruk over hele verden møter i dag, kan jeg her bare peke på noen få:
Stagnasjon i avlingsnivåer i korn, og høyt energiforbruk pr produsert kcal i en så stor grad at man begynner å snakke om «Peak Food».
Videre er det dokumentert at konvensjonelt landbruk slik det drives i dag, gir redusert biologisk mangfold, har fått økende problemer med mykotoksiner i korn, pesticidrester i matvarer, giftrester spredd i lufta, i jordbruksbekker og i grunnvann, fører til ørkenspredning i noen områder og gjengroing av beitearealer i andre.

Det kommer også stadig ny forskning som tyder på at dagens sprøytemiddelbruk har skadelige effekter på fertilitet og reproduksjon og rammer barn i særlig grad.
Mener virkelig skribenten i Norsk Landbruk at mer av den tankegangen som har skapt dette, er en god og framtidsretta løsning for Norges og resten av verdens matforsyning?

GMO-løsningen?

Dagens GMO-produksjoner har ført til økende problemer. Dagens realiteter er både resistensutvikling i ugras og skadedyr og økt bruk av sprøytemidler på GMO-avlinger, uten at vi har sett dokumentasjon på økte avlinger. Vi har også sett multinasjonale selskaper som tar patent på såvarer og rettsforfølger ikke-GMO-bønder som er blitt utsatt for ukontrollert spredning av genforurensning, osv.
Skal bønder i Norge i framtida ikke ha lov til å bruke sitt eget såkorn og risikere rettslig forfølging dersom patenterte gener har spredd seg uønsket inn i deres avlinger?

Markedspotensial for norske bønder

Faktum er at økologisk forbruk i Norge de senere årene har hatt en sterk vekst ifølge SLF sin rapport for 2013, men at den innenlandske produksjonen av økologiske varer har stagnert. Her er altså et uutnyttet markedspotensial for norske bønder.
Norsk Landbruk står selvsagt fritt til å underminere yrkessøstre og -brødre som driver økologisk og skyve fra seg en voksende andel av forbrukerne, med påstander som at man «ønsker seg tilbake til en tenkt naturtilstand». Men er det spesielt lurt?
Kunne det ikke heller vært en oppgave for Norsk Landbruk å bidra gjennom råd og kunnskapsformidling, slik at flere norske bønder vil produsere økologisk mat som kan møte den økende etterspørselen i det innenlandske markedet?

Mindre kraftfôravhengig

Flere og flere forbrukere, også her i Norge, velger altså å kjøpe mat som er framstilt på mer natur-, miljø- og dyrevennlig måte, basert på planter som har vokst i en levende jord og uten bruk av kjemisk-syntetiske sprøytemidler. Flere og flere har også innsett at vi må kaste mindre mat.


I øko- og miljøbevegelsen fremmer vi i tillegg den tanken, at vi i den rike delen av verden er nødt til å redusere kraftig på vårt forbruk av kraftfôrbaserte produkter, skal vi komme i nærheten av et matforbruk som er helse-, klima- og miljømessig forsvarlig. Vår store soya-avhengighet gjør oss særlig sårbare.


Dette må bli ett av flere helt sentrale tema i diskusjonen om matsikkerhet framover. Jorda har rett og slett ikke ressurser til at alle skal spise seg mette på et vestlig kosthold.

Forskning pågår

Det pågår omfattende forskning om mer bærekraftige metoder for matproduksjon, både om utvikling av bærekraftige økologiske dyrkingssystemer for økologisk intensivering og ved utvikling av «hard» teknologi. Det vil føre altfor vidt å peke på alt som skjer, men danske ICROFS er ett eksempel. Sveitsiske Fibl er et annet.


Etter økobevegelsens syn må verdens økte matbehov, først og fremst møtes med slik økologisk intensivering av matproduksjonssystemene, basert på de ressursene som er tilgjengelige der folk bor. Denne intensiveringen vil kreve videre utvikling av mer kunnskap om biologi og om økologien til disse systemene.

Dette kan etter vårt syn og vår erfaring ikke gjøres på den gammeldagse måten med å sette inn stadig mer eksterne innsatsfaktorer som kapital- og energikrevende kunstgjødsel og sprøytemidler.

Imøteser saklig debatt

Artikkelen på norsklandbruk.no «outer» ikke bare skribentens ukritiske beundring for genteknologi. Skribenten ser heller ikke ut til å ha fått med seg noe særlig av de siste førti årenes faglige og teknologiske utvikling innen økologisk landbruk, både i Norge og i verden for øvrig. Saklighetsnivået han har valgt å legge seg på, er etter mitt syn så lavt at det bare kan karakteriseres som litt trist.

Vi i Oikos - Økologisk Norge imøteser likevel en saklig, konstruktiv og faglig etterrettelig debatt om disse temaene.

Annonsører

Samarbeidspartnere