Økologien er langtidsholdbar

I Morgenbladets artikkel ”Jakten på et økologisk standpunkt”, om produksjonsmetoder og moral, stiller journalist Sten Inge Jørgensen mange gode spørsmål, men får dessverre alt for ufullstendige svar til å kunne konkludere. Her kommer assistansen fra Oikos vest.

Det finnes noen universelle argumenter for å drive økologisk. Noen argumenter som vil gjelde uansett verdensdel, høydemeter, jordsmonn, gårdsstørrelse, markedsregulering og produksjon.

 

 

Det første av disse punktene, er målet om å drive landbruk med minst mulig bruk av ikke fornybare ressurser. Det trengs cirka ett kilo olje for å produsere ett kilo kunstgjødsel. Man bruker i dag fra 15 til 25 kilo per dekar, som kan gi for eksempel 4000 kilo poteter. De fossile ressursene er det som kjent snart slutt på. I tillegg er konsekvensen av å bruke dem, lite tilfredsstillende i et klimaperspektiv.

 

 

Dernest er en sentral bestanddel i alle gjødselblandinger fosfor. Fosfor utvinnes hovedsakelig i gruver i Marokko. Disse ser man snart bunnen i. Heretter finnes det fosfor i Kina og Russland. Problemet er at dette er rikt på giftig g kadmium. Estimatet er 200 år med fosfor.

 

 

Hva gjør vi når fosforet er giftig, og lagrene av fossilt brensel nærmer seg slutten? Hva skal da være motoren i produksjonen av mat? Økologisk landbruk nytter en symbiose mellom nitrogenfikserende bakterier og planter, samt husdyrgjødsel, til å skaffe nok nitrogen, og er dermed mindre avhengig av de ufornybare ressursene. Fosforet blir resirkulert tilfredsstillende på kort sikt. I framtida ser man uansett for seg en resirkulering av menneskegjødning, enten det nå blir økologisk eller konvensjonell produksjon.

 

 

De arealene Europa og USA nå setter inn i produksjon for å veie opp for kornkrisen, og arealet tilsvarende Europa globalt, er brakklagt eller ubrukelige fordi de blant annet er utpint av høyintensivt landbruk. I Norge er problemet fremdeles mindre, men intensive kornarealer på Østlandet består ikke akkurat av fruktbar mold lenger.

 

 

Hvorfor intensivt landbruk uten tilbakeføring av organisk materiale (planterester, husdyrgjødsel), på sikt vil bli utarmet? Her er tre hovedforklaringer: A. Kunstgjødsel tilfører kun opp til maks 30 næringsstoffer (som regel tre til fem), men avlingene inneholder minst 130. B. Kunstgjødselen (ammoniumnitrat) er giftig for jordlivet, som da ikke lenger er i stand til å holde jordaggregatene sammen, slik at den lettere eroderer. C. Når man kun fjerner organisk materiale fra jorden, og aldri tilbakefører noe, vil det etter hvert bli mindre, og fruktbarheten går ned.

 

 

Langvarige forsøk (fibl.org) har derimot vist at økologisk produksjon er i stand til å heve innholdet av organisk materiale. Legg merke til dette: økologisk produksjon binder da i praksis karbon i jorda, og er slik med på å redusere innholdet av CO2 i atmosfæren. Som motsetning har konvensjonell produksjon fabrikker som slipper ut den høypotente klimagassen lystgass i sin produksjon. I områder som har frost om vinteren, vil overforbruk av nitrogen – som konvensjonelt landbruk ofte har – bidra til økt denitrifikasjon i jorden, som igjen er en kilde til utslipp av lystgass.

 

 

Hva gjelder avlingsnivå. Det er i første rekke utvikling av plantematerialet som har gitt større avlinger. Traktorens arbeidskapasitet har også bidratt. Kunstgjødsel og sprøytemidler kan i tillegg gi brutto høyere avlinger enn uten, men man må huske på at vi snakker brutto. Det er altså klimadrivende, fabrikkprodusert nitrogen, basert på olje eller naturgass og fosfor fra gruver, som sørger for dette. Og det kan da umulig være noe å bygge videre på.

 

 

De største problemene med dagens matvaresystem er erosjon og utarming gjennom intensiv drift (gjør matjord ubrukelig), intensivt husdyrhold basert på brasiliansk soya (regnskogdödare), kasting og skeivfordeling av mat. Forbrukerne kan gjøre noe med alt: kjøp økologisk, spis mindre kjøtt, spis opp maten, og meld deg inn i Attac.

Av
Henning A. Hellebust
Debiosertifisert gårdbruker
Leder i Oikos vest