Kunnskap eller GMO

- Utfordringene i verdens matforsyning må løses med andre metoder enn de som har skapt dagens problemer, sier landbruksforsker og miljøhelt Hans Herren.

 

Av Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Først publisert i Ren Mat nr 5-2010

 

 

 

– Landbruket er ved en korsvei, sier du. Hvorfor det?

– En milliard mennesker går sultne. Det er åpenbart at noe er galt med matsystemet i verden. Verdens befolkning vokser, klimaendringene gjør det vanskeligere å produsere mat, og vi driver rovdrift på naturressurser som vann og matjord. Business as usual is not an option.

 

– Hva må gjøres?

– Nå må vi tenke systemløsninger, ikke bare enkeltfaktorer slik vi har gjort til nå. Det er store muligheter for gode synergieffekter, for eksempel kan en mer bærekraftig matproduksjon ha positive ringvirkninger for både matsikkerhet og helse.

 

– Hva er det største hinderet mot et miljøvennlig og rettferdig matsystem?

– Den manglende forbindelsen mellom forbrukere og bønder. Folk forstår ikke hva ropene om billig mat betyr. «Jeg vil ha billigere mat så jeg kan kjøpe meg en ny bil» er vår kulturs største feilslutning. Prisen for billig mat står ikke på kassalappen, den betales av mennesker, natur og husdyr som er langt borte.

 

– Verdens matproduksjon må vel økes for å mette de sultne?

– Vi må lære av erfaringer. Større matproduksjon har ikke gitt færre sultne mennesker. Se for eksempel på India: Landet eksporterer mat, samtidig som deler av befolkningen sulter. Verdens landbruk produserer 4.000 kalorier per person på kloden i dag, men vi trenger bare 2.500 kalorier. Løsningen er ikke å øke produksjonen, men å endre matsystemene slik at vi ikke sløser med maten.

 

– Men når vi blir 9 milliarder mennesker og tørke gjør at jordbruksarealene krymper…

– Det trengs selvsagt mer forskning. Teknologene må kaste seg over oppgaven om hvordan matsvinnet skal ned. Og så trenger vi forskning på et ekte, bærekraftig landbruk. Det er mange systemiske muligheter som ganske enkelt ikke er utprøvd – landbruksforskningen de siste 50 årene har nesten utelukkende dreid seg om enkeltfaktorer som sprøytemidler og kunstgjødsel.

 

– Hva mener du med systemisk?

– For eksempel push-pull-systemet som vi utviklet på ICIPE (International Centre for Insect Physiology and Ecology) i Kenya. Vi lærer bøndene som planter mais å dyrke en type gras i tillegg, som skadeinsektene foretrekker. Dette er «pull»-delen av systemet, og graset er i tillegg nyttig

som dyrefôr. «Push»-delen er en plante i ertefamilien som heter desmodium. Skadeinsektene

unngår denne planten, og holder seg dermed borte fra maisavlingene.

 

I tillegg beskytter desmodium mot det parasittiske ugraset striga, som er et kjempeproblem i Afrika. Desmodium har også evnen til å fiksere nitrogen, og gjødsler dermed maisåkrene. Alt i alt gir dette systemet mellom to og ti ganger større avling sammenlignet med vanlige maisåkre.

 

– Men hvis det ikke kommer regn?

– Når det er tørke, er push-pull-åkrene de eneste som står grønne. Metoden øker innholdet av humus i jorda, og dette fører til at mye mer vann kan lagres i jorda i stedet for å renne av.

 

– Fantastisk! Hvorfor gjør ikke alle bøndene i Afrika sånn?

– 35.000 bønder i Øst-Afrika har tatt metoden i bruk, og vi regner med at tallet neste år øker til 50.000. Men dette er et kunnskapsintensivt system. Folk må få skikkelig opplæring, ellers funker det ikke.

Og landbruksindustrien tjener pengene sine på å selge frø, sprøytemidler og kunstgjødsel, ikke på å lære opp fattige bønder i økologiske metoder.

 

– Hvorfor er du ikke lenger landbruksforsker?

– Jeg har jobbet 30 år i Afrika med landbruksforskning. Men forskning kan bare hjelpe oss et stykke på vei. Nå jobber jeg gjennom The Millennium Institute med politikere i mange land i sør, for å hjelpe

dem til å finne og bruke langsiktige, systemiske og bærekraftige løsninger.

 

– Kan genmodifiserte planter bidra til å løse sultproblemene?

–Genmodifiserte planter er enkeltfaktor-løsninger, som ikke kan fungere i lengden. De løser ingen problemer, forholder seg bare til symptomer. Løsningene handler mer om kunnskap enn om produkter. Derfor har vi ikke bruk for GMO.

 

– Bruker økobevegelsen for mye tid på å sloss mot GMO?

– Det viktigste økobøndene og resten av økobevegelsen gjør, er å lete etter gode løsninger for en bærekraftig matproduksjon. Samtidig er det nødvendig å parere GMO-industrien, hvis ikke vil de bare overkjøre oss alle sammen.

 

 Les mer her:

 

Hans Herren

Vinner av World Food Prize i 1995

http://www.worldfoodprize.org/en/laureates/19871999_laureates/1995_herren/

 

Vinner av One World Award 2010

http://www.organic-market.info/web/Europe/Germany/Biovision/220/228/0/8715.html

 

Sentral i arbeidet med IAASTDrapporten (International Assessment of Agricultural Knowledge, Science