På forskjellige planeter

Hvorfor blir noen så provosert av folk som foretrekker en matproduksjon uten kunstgjødsel og sprøytemidler?


Liv Birkeland

Selvstendig næringsdrivende, Tingvoll.

liv.birkeland@neasonline.no

 

 

”Plantane et ikkje næringsstoff med teskjei!” sa en tydelig irritert Ås-professor midt på 90-tallet, da jeg ymta frampå om husdyrgjødsel som ressurs. Jeg husker ubehaget, men kanskje aller mest skuffelsen. Som den ubestridte autoriteten på feltet, kunne han uten anstrengelse satt en ung studine på plass med faglige argumenter. I stedet valgte han latterliggjøring. På den forelesninga lærte jeg lite om plantenes næringsopptak, men desto mer om hva en ikke skal si dersom en vil være snill pike og på godfot med øvrigheta.

 

Forvirring

Mye forurensa grøftevann har rent i havet siden den gang. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk har nærmest greid å spre entusiasme for økologisk landbruk. Faren med dette er at folk kan komme i skade for å tro at økologisk mat og landbruk er bra. En fylkespolitiker fra Vestfold Krf, Ståle Solberg, lever i den villfarelsen. Sjøl om han er tilhenger av et landbruk som benytter både kunstgjødsel og sprøytemidler, har han uttrykt fascinasjon over at dyktige øko-bønder presterer flotte og nærmest ugrasfrie åkrer uten bruk av gift. Likeledes at øko-landbruket har bidratt til nye og interessante produksjoner, samt ei holdningsendring med hensyn til husdyrgjødsel som ressurs.

 

Sult 1

Ikke ei gang politikere fra KrF får være lenge i paradis. På nettstedet til det kristenkonservative ”Norge i dag”, svarer seniorforsker Arne Grønlund fra Bioforsk at dersom folk hadde hatt samme kunnskap som det han og andre forskere har, ville etterspørselen etter økologiske varer trolig gå ned. Og de som ønsker seg et landbruk uten kunstgjødsel og sprøytemidler har ikke peiling på hva slags sult- og miljøkatastrofer det vil føre til.

 

Talerøret

Forskningsinstitusjonen Bioforsk er eid av Mat- og landbruksdepartementet (LMD) og har et særlig ansvar som faglig premissleverandør i den offentlige debatten. Når det gjelder økologisk landbruk blir konklusjonene i hovedsak framført av seniorforsker Grønlund. Du kan ta gift på at de alltid er like konsekvente: Økologisk landbruk er vondt for alt, enten det gjelder klima, ernæring, forurensing eller global matvaresikkerhet. En liten andel øko-landbruk kan til nød gå an, som ei lekegrind for alternative metoder med tvilsom miljøeffekt. At LMD har målsetning om 15 % økologisk produksjon karakteriserer Grønlund som ”lite gjennomtenkt” og ”politisk overbud”.

 

Sult 2

I sommer fant en gravende journalist fra Dagens Næringsliv på å spørre Mattilsynet om det egentlig står så bra til med norske jordbær når 8 av 10 inneholder sprøytegift. Og hvorfor er det slik at Mattilsynet unnlater å opplyse om funn av forbudte gifter i norske bær? At pressa stiller slike spørsmål provoserte forskningsdirektør Nils Vagstad og direktør Ellen Merethe Magnus fra Bioforsk Plantehelse. I blant anna Bondebladet fant de det betimelig å minne om at vår velstand, livskvalitet, helse og høye levealder skyldes nettopp de samme sprøytemidlene. (Sikkert ikke alle som var klar over dette.) Og dersom vi ikke aksepterer gifta i maten, er alternativet intet mindre enn ”betydelig reduksjon i verdens matproduksjon med potensielt omfattende sult og død, sammenbrudd i dagens velferdssamfunn og selvfølgelig et helt annet prisnivå,” for å sitere representantene for den kildekritiske forskinga. Takk og lov for billige jordbær - som attpåtil avverger en eskalerende sultkatastrofe!

 

Billig

En skal ikke kimse av verken frykt eller grådighet som drivkraft i valga vi gjør, enten det er på børsen eller Bunnpris. Magnus og Vagstad mobiliserer begge deler. På den ene sida frykt for at vår vestlige sivilisasjon vil gå under. På den andre sida grådighet, i form av å kunne kjøpe mest mulig mat for minst mulig penger. Hadde det ikke vært vakkert om de to direktørene hadde gjort seg til talsmenn for andre målsetninger enn billig mat? Og når LMDs eget forskningsinstitutt først skal bruke så sterke retorisk virkemidler som sult og død, fortoner vel luksusvaren jordbær seg noe umusikalsk? Hva med en mer rettferdig fordeling av globale ressurser? Bærekraftig matproduksjon? ”Farmers rights”?

 

Skulle, kunne, burde være trygt

Magnus og Vagstad presterer imidlertid en flott og konsentrert trosbekjennelsen for sitt funksjonalistiske natursyn. Den indirekte språkbruken i ingressen gir en glimrende sammenfatning: ”Frukt og grønt skal være trygt å spise, og dette søkes ivaretatt i et samspill mellom regelverk, dyrkingspraksis, forvaltning og forskning.” Dersom vi bare forsker mer og setter enda kraftigere virkemidler inn, kan vi kontrollere og styre alle prosesser til lands og til vanns og i lufta med.

 

Presset over streken

Det er dette natursynet Bioforsk og det konvensjonelle landbruket bygger på. Og det er dette agronomiens velmenende fagfolk får sin klassiske skolering i, og videre bygger sine karrierer på. Når resultatene slår sprekker og verdiene blir utfordra av alternative måter å tenke på, da er det klart at folk blir rysta og provosert. Og for eksempel ender opp med å avfeie forbrukerens bekymring om sprøytegift, og i stedet tar verdens sultne mennesker som gissel for billige norske jordbær.

 

Alarmerende høyt fravær

I den offentlige debatten har Bioforsk skapt et inntrykk av at organisasjonen verken har tro på eller sans for sin eiers satsing på økologisk landbruk. I motsetning til Grønlund, høres knapt et ord fra bioforskere som arbeider fulltid med den økologiske driftsforma. Enten er de enige eller så har de gode grunner til å tie. Dersom det siste er tilfellet, er knebling av visse typer synspunkt selvsagt utenkelig i LMDs frie og uavhengige forskningsinstitutt. Likeledes at øko-forskere kun besitter kunnskap de synes er irrelevant for den offentlige debatten. Mest sannsynlig er det kanskje at flere en jeg har lært at enkelte ting er det mindre smart å si dersom en vil være snill pike og på godfot med øvrigheta.