Hvorfor spise dyr?

Kanskje er det ikke noe som heter “kjøtt”. Kanskje må vi snakke konkret om dette dyret, avlet på denne måten, og spist av denne personen.
Forside Å spise dyr 2-2011
Jonathan Safran Foer
Å spise dyr (Eating animals)

Til norsk: Inge Ulrik Gundersen
Gyldendal forlag 2010
ISBN 978-82-05-40086-3

For noen år siden undersøkte jeg hvor mange av delegatene på Oikos-landsmøtet som var vegetarianere. Svaret var null prosent. Dette er for så vidt ikke overraskende: Økobevegelsens modus operandi har vært å forbedre dyrevelferden,og øke respekten for dyr (og prisen på kjøtt) Belønningen for alt arbeidet har vært mange gode kjøttmiddager.

Grusomheter og alternativer
Etter den store suksessen med romanen “Alt blir klart og betydelig” (og etter at han ble far for første gang), bestemte den amerikanske forfatteren Jonathan Safran Foer seg for å skrive om kjøtt. Boka Å spise dyr er beretningen om Foers jødiske bestemor, som overlevde krigen i Europa ved å spise råtne poteter men avslo da en snill bonde tilbød henne et stykke svinekjøtt (svin er ikke kosher). Det er også historien om grusomhetene i konvensjonell landbruks- og slakteribransje, og historien om alternative kjøttprodusenter som strever for å gi kyr og kalkuner et verdig liv.

Klimaproblemer og fugleinfluensa
I starten av boka spør Foer om det er mulig å si noe fornuftig om en praksis som er så mangfoldig – alt fra mishandlede av burhøns til lykkelige griser som gjørmebader i sola. Kanskje er det ikke noe som heter “kjøtt” – kanskje må vi snakke konkret om dette dyret, avlet på denne måten, og spist av denne personen.

Industrilandbruk i statene
Hoveddelen av boka handler om industrilandbruk i USA, og dette er virkelig ikke for pyser. Her beskrives alt fra vanskjøtsel av kalkun og kylling til miljø- og helseproblemer rundt de store svinefarmene, klimautslipp fra storfeproduksjonen, og faren for nye sykdommer (tenk fugleinfluensa, men også antibiotikaresistens pga overforbruk av antibiotika på industrifarmene).

Det er langt til USA
Oversetter Inge Ulrik Gundersen har gjort en god jobb og presenterer boka som skjønnlitteratur. Det er synd at de ikke tar Foers politiske prosjekt mer på alvor og kontekstualiserer boka til norske forhold. Det blir litt for enkelt å distansere seg fra de ubehagelige beskrivelsene ved å plassere alle problemene i USA. Jeg lurer på hva forfatteren ville ha sagt om norsk storskala melkeproduksjon, der nesten alle kyr har lovfestet rett til åtte uker på sommerferie. Men jeg lurer også på hva han ville sagt om den store økningen i salget av konvensjonell kylling i Norge, og om blødende kyllinger som ble filmet, i Norge, ja, i den landbrukskritiske filmen “Smaken av Hund”.

Vi spiser ikke alene
Mat, familie og minner er knyttet sammen. Dette er et argument for å bli mer bevisst på hva vi setter på bordet. Det kan også være et argument for å ikke sette opp alt for kompliserte kostholdskrav. Hvis Safran Foer oppdrar sin sønn som streng vegetarianer, vil han aldri kunne spise sin jødiske oldemors eneste rett (kylling i gulrøtter). Forfatteren bruker mye plass på å drøfte om det kan la seg gjøre å invitere til Thanksgiving uten kalkun på bordet (de første pilgrimmene spiste riktig nok bønnesuppe). Denne diskusjonen er lett overførbar til norske forhold og spørsmål som julaften uten ribbe eller 17 mai uten pølser.

Å spise lykkelige dyr
Bokas store spørsmål er: Kan bevisste/selektive/kravstore kjøttspisere ha god samvittighet? Vi får møte en vegetarianer som driver med kjøttfe, og en veganer som jobber for bygging av et lokalt slakteri. Forfatteren siterer også agrarfilosofen Wendell Berry sine økologiske argumenter for kjøttspising (mennesker kan ikke spise gras). Jonathan Safran Foer konkluderer likevel med å bli streng vegetarianer. Av hensyn til dyra, og av hensyn til seg selv. Samtidig formidler han stor respekt for dem som legger sjela si i et anstendig dyrehold. Han minner også om at det ikke er store mengder etisk kjøtt i verden. Den som promoterer etisk kjøttspising må servere ganske mye vegetarmat for å kunne blir tatt på alvor.
Slik jeg leser boka er det mulig å konkludere begge veier: Både å bli en moralsk og kresen kjøttspiser, og å si farvel til alle kjøtt- og fiskeretter. Det som ikke er mulig, er å lese denne boka og fortsatt kjøpe billigbacon, ikke engang her hjemme i Norge. Industrilandbruk er selvsagt ikke roten til alle verdens problemer. Men det er påfallende hvor mange av dem som møtes der.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører