Økologisk vin?

29.02.2016

Det nye EU-regelverket for økologisk merket vin fra 2012 medfører ingen endringer i landbruket, men legger føringer for hva man kan gjøre når druene ankommer kjelleren. Før var det druene som måtte ha sertifikat pa° at de var økologiske – nå er det vinen som merkes.

VI KAN med rette spørre hvilke ulemper, fortrinn eller forsikringer vi forbrukere har gjennom det nye regelverket, i for­ hold til foregående praksis. Det viktigste for de fleste er at druene skal komme fra vinmarker som drives uten bruk av syntetiske plantevernmidler eller kunst­ gjødsel, og at vinen derfor inneholder mindre kjemikalierester. Dessuten bør jo vinen helst være god.

EN LITE OMTALT konsekvens av de nye reglene er at produsenter som ikke har en meter økologisk vinmark nå kan sertifisere deler av sin produksjon som økologisk ved å kjøpe inn druer fra øko­logiske produsenter, for så å vinifisere disse i egne tanker med de få begrens­ningene regelverket gir. Dette åpner selvfølgelig for juks fra skruppelløse produsenter som kjøper billige økolog­iske druer av lav kvalitet fra økologiske produsenter, kaster druene, og deretter bruker papirene fra disse innkjøpene til å kvalifisere egen vin som ikke er fra vinmarker som er økologiske. Slikt juks er ikke mulig å avsløre uten spesifikke analyser av vinene, noe svært få gjør. Vi har, selv i Norge, ingen garanti for at ikke dette skjer – jeg har selv vært til­ skuer til at det har skjedd her i Italia.

På mange måter kan det se ut som om regelverket er skrevet for å gjøre det så enkelt som mulig å kvalifisere for øko­logisk sertifisering, og for å imøtekomme ønsker fra produsenter som lager vin i områder der "ekte" økologisk vinprod­uksjon vil være nesten umulig, eller meget kostbart.

FOR FIRE ÅR SIDEN vedtok altså EU­ kommisjonen implementeringsdirek­tivet 203/2012 som tillater produsenter å merke vin som "økologisk" fra 2012­ årgangen. Frem til da var vinproduksjon underlagt direktivet 834/2007, som kun omfattet merking av druer som var dyrket økologisk. Før var vin merket "produsert med druer fra økologisk landbruk", men det lå ingen føringer – utover de som styrer all annen vin­produksjon – for hva man kunne gjøre i kjelleren. Det fantes egne nasjonale regler, men variasjon mellom disse gjorde at man ikke lett kunne sammen­ligne "økologisk vin" fra ett land til et annet. I noen land, som Italia, var uttrykket "økologisk vin" ulovlig.

TRE ÅR ETTER det nye regelverket regi­strerer vi på minussiden at det er blitt enkelt å tappe vin som "økologisk". Så enkelt at mange store produsenter som ikke ville drømme om å omstille egen produksjon, nå leverer slik vin i store kvanta med innkjøpte råvarer fra andre, enten druene brukes eller ikke. Dette har ført til en veldig økning i volum av "økologisk vin" i markedet. En økende etterspørsel etter slik vin gjør det øko­nomisk interessant å ha slike viner i sitt sortiment.

Med det store fokuset på økologiske viner kan vi på plussiden konstatere at mange seriøse produsenter av kvalitets­ vin har trappet kraftig ned på bruk av sprøytemidler, ugressmidler og "enolog­iske hjelpemidler", selv om de ikke har planer om å oppnå økologisk sertifiser­ing for sin produksjon.

Den økende etterspørselen, og det relativt tolerante regelverket, har selv­følgelig også ført til en økning av prod­uksjonen av "ekte" økologisk vin. Likevel ser vi at flere seriøse økologiske produsenter har sluttet å merke sine produkter som sådanne fordi de ikke ønsker å identifisere sine produkter med de "økologiske vinene". De vet at det er mye rusk i bransjen.

DET ER MER kjemifri vin på markedet nå enn det har vært de siste 50 årene, og det er selvfølgelig positivt. Det er imid­lertid blitt vanskeligere å vite om de produktene som merkes som økologiske faktisk er produsert i henhold til ret­ningslinjene. Få eller ingen distribu­sjonskanaler har kapasitet til eller inter­esse av å kontrollere om produktene faktisk er "rene" ved å gjennomføre spesifikke analyser. Når de ivrigste aktørene i markedet for naken vin, eller naturviner – viner som ikke er manipu­lerte – skal godkjenne viner for messer og andre utstillingsvinduer, blir det nesten alltid foretatt analyser av vinene. Disse avslører at juks blant produsent­ ene er noe som skjer stadig oftere.

SÅ HVA SKAL vi som er opptatt av at vinen faktisk er kjemifri gjøre? For det første må vi belage oss på å bruke mer tid på å tilegne oss informasjon. Ellers er mine beste tips:

• Kjøp vin fra mindre produsenter. Det er lettere å drive økologisk i liten skala, og små produsenter har mindre å tjene på å jukse.

• Kjøp heller mindre men bedre og dyrere viner, styr unna de store "bestselgerne".

• Se etter viner med særpreg og tydelig terroir. Produsenter som ønsker å vise sine viners særpreg vil unngå kjemikalie­bruk siden dette driver vinen mot uni­formering. All manipulering av druer og vin fjerner terroiraspektene.

• Ikke kjøp viner etter de poengsummer eller terningkast de oppnår fra ofte dovne vinkritikere. Forsøk selv å vurdere hva vinen har å si til deg. Let deg frem til de vinene som har særpreg og identitet. Det vil nesten alltid være vin med lavt kjemikalieinnhold, og de er alltid de mest interessante å drikke.

Finn Robberstad er nordmann, bosatt i Italia for å være nær vinmarkene. Han er utdannet sivilingeniør, men hoppet av en karriere for å konsentrere seg om vin. Etter å ha samlet og smakt vin i over 30 år er han kommet til at de vinene han liker best er de med minst mulig manipulering.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører