Å spise er ingen hobby

12.04.2013

Å dyrke jord er grunnleggende for å brødfø oss selv og verden. Noen mener at dette er et rent industrielt og kommersielt anliggende som den enkelte ikke skal bry seg med. I Morgenbladet i vinter ble det til og med påstått at selvdyrking er selvdigging.

Et akademisk trekløver fra Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, beskrev selvdyrking som et overklasse fenomen “nesten nødvendigvis forbeholdt dem som har mer enn gjen­nomsnittlig med tid og ressurser”, og for å “kommunisere sin egen overlegenhet”. Trekløveret Karen Lykke Syse, Thorunn G. Endreson og Kristian Bjørkdahl, inn­rømmet at hagedyrking i urbane områ­der kan ha positiv effekt for blant annet helse og nærmiljø, og at det gir “unekte­lige gleder”. Men i deres artikkel var det en påfallende nedlatende holdning å spore. Selv om selvdyrkerne rett nok ble tillagt egenskapen jordnær, ble de sam­tidig beskyldt for å være romantiske og bloggskrivende kulturelitister, som når de legger ut bilder av vitaminrik grønn­kål og giftfrie gul røtter på Facebook, gjør det for å hevde seg; “Grønn kapital er den nye kulturelle kapitalen”. Isolert sett har trekløveret selvsagt rett i at noen persilledusker og dillkvaster i balkongkassen ikke redder verden. Men det gjør heller ikke den holdningen disse forfatterne markedsfører.

Det er mulig at det finnes enkelte ut­gaver av selvdyrkere slik trekløveret beskriver dem. Jeg kjenner ingen. Min erfaring er denne: Som student ved Kunstakademiet i Bergen på begynnelsen av 80-­tallet tok jeg et yrkesvalg med ytterst usikker inntjening. Det samme gjorde min mann. Vi ønsket derfor ikke å ta opp store studielån. I stedet satset vi på å leve så enkelt som mulig. Blant annet bestemte vi oss for å dyrke egne grønnsaker. Jordeiere var vi ikke, men det ligger mye jord brakk rundt om­kring. Også ti minutters gange fra der vi bodde, og eieren tillot oss å spa opp et stykke. Siden har vi alltid sørget for å ha tilgang på jord, alle steder vi har bodd. Vi dyrker økologisk og har prøvd og feilet. Uansett, gleden over å tilberede mat av sunne og ferske råvarer og spise det vi har arbeidet for, gitt tid og opp­ merksomhet, er stor. Å dyrke mat selv er et realt stykke arbeid, og for oss ingen hobby. Like så lite som det er en hobby å spise.

Å ta vare på jorda er menneskets eldste oppdrag og ansvar. Det er et ansvar vi har forvaltet dårlig. Å hegne om det som er igjen, og reparere det som lar seg repa­rere, er vårt eneste håp. Wendell Berry, aktivist og bonde, tidligere professor ved Universitetet i New York, skriver at han ikke vet om noen bedre form for person­lig involvering når det gjelder helbredelse av kloden enn det å dyrke en hage. Den som dyrker en hage, så sant det gjøres økologisk, forbedrer et lite stykke av verden. Den som dyrker, produserer noe å spise som gjør ham eller henne mer uav­hengig av kommersiell matindustri, og de øker også matens betydning og gleden ved å spise den. Maten de dyrker vil være friskere, mer næringsrik, mindre for­ urenset av giftstoffer og fri for konserver­ingsmidler og kunstig tilsetningsfarge. Den som dyrker sin mat selv reduserer over tid store søppelmengder i form av innpakningspapir, plastposer, hermetikk­bokser og lignende. Alt organisk restav­fall komposteres, går tilbake til jorden og fornyer den. Den som dyrker sin mat selv, kan innskrenke sine butikkbesøk og dermed redusere bilbruk eller annen transport. Den som dyrker sin mat selv holder seg i god form gjennom naturlig fysisk arbeid.

Dessuten, hvordan skal neste gene­rasjon få noe som helst forhold til hvor maten kommer fra om den ikke dyrkes i nærmiljøet og barna selv får anledning til å delta? Jeg som skriver dette, fødte tre barn under studietiden. Vi hadde ingen “au­pair som tok husvasken” eller barna mens vi selv dyrket hagen. Vi har siden heller aldri opplevd å ha to normalinn­tekter i husholdingen. I en artikkel i Klassekampen, ser jeg at jeg tilhører de 10 % med lavest lønn i Norge, til tross for sju års høyere utdannelse. Ja, det er tidkrevende å dyrke egne grønnsaker og tilberede maten vi spiser fra bunnen av. Andre ting er også tid­ krevende, for eksempel å se tv. For min del er det vanskelig å forstå hvordan så mange finner tid til dét. Vi gjør alle våre valg. Jeg velger å arbeide i mitt verksted og å dyrke jorden.

Den indiske miljøforskeren Vandana Shiva påpeker at økologisk småskala land­bruk og hagebruk, med variert produk­sjon, er både mer lønnsomt og ressurs­vennlig enn dagens industrialiserte matproduksjon. Blant annet krever industri­elle monokulturer fem til ti ganger større vannforbruk, og langt høyere bruk av andre innsatsfaktorer. “Tankegangen om småskalaproduksjon er ikke gammeldags. Den er framtiden”, sier hun. Småskalaproduksjon er ingen luksus­gesjeft, den er – og har siden menneskene ble fastboende og sluttet å leve uteluk­kende som sankere, jegere og fiskere – vært basis for overlevelse. Når utarming, forørkning, erosjon, flom, forgiftning o.a. mange steder truer dagens matjord, blir ikke småskalaproduksjon mindre aktuelt. Da kan også balkongkasse­erfaringer komme godt med!

Barbro Raen Thomassen er visuell kunstner og forfatter av boka Som liljene på marken. Om å leve enklere. Avenir 2011.
raenthomassen.no

Ja! grønn kapital er den nye kultur­elle kapitalen – slik den også var den gamle. Da skal vi bare huske på at ordet kultur i sin opprinnelige latinske mening betydde åkerdyrkning, og altså dreide seg om å dyrke jord. Slik det fortsatt må dreie seg om å dyrke jord – om mennesk­ene skal overleve.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører