Disharmonisk oppdrett

23.11.2014

Vi får jevnlige påminnelser i media om at miljøpåvirkningen fra oppdrettsvirksomheten i våre fjorder og kystnære områder utvikler seg i stadig mer negativ retning. Hovedårsaken er næringens driftsregime i åpne merder, der forurensing, virus og lus flyter fritt – slik det har gjort helt siden starten for over 40 år siden.

En matproduksjon som norsk oppdrettsindustri representerer, vil bare fungere dersom den er i harmoni med naturen. Det som er inne i merden må ikke lage problemer for det som er utenfor. Likeledes må det som er utenfor ikke påvirke det som er innenfor i uheldig retning. Dessverre må vi innse at slik er det ikke i dag, og i stedet for å søke løsninger har oppdrettsindustrien fått lov av myndighetene til å legge seg på en strategi der man prøver å forvalte seg ut av problemene i en kombinasjon med vekst. Dette er en innretning hvor problemene ikke blir borte, de snarere eskalerer. Denne tilnærmingen kan i beste fall fungere i en begrenset periode, men problemer er nå blitt så store at de ikke er til å leve med. Vi har rett og slett ikke generert nok kunnskap til å fortsette med dagens åpne merder.

I dag er det lakselusa som gir oppdrettsindustrien dårligst PR. Vi ser bilder av sterkt angrepet fisk som lider, og det vises bilder av utvandrende smolt, villlaks og sjøørret som er utsatt for store mengder av lus. I sommer har det vært fanget sjøørret med opptil 600 lus i våre fjorder. Denne parasitten koster i dag næringen et sted mellom 2 og 3 milliarder. Beløpet er antagelig langt høyere, siden lakselusa ligger i de frie vannmassene og fungerer som en bærer for sykdomssmitte. I tillegg har en meget alvorlig resistensproblematikk kommet stadig mer i fokus, der effekten av den medikamentelle behandlingen uteblir. Dette er alvorlig, og et resultat av en høy behandlingsfrekvens og uforsvarlig høye doseringer. Lakselusa ligger imidlertid foran og knekker stadig nye koder, og med en tilnærmet tom verktøykasse for oppdretterne vil tiden fremover bli krevende.

Det andre området med stort fokus er rømming. Vi ønsker ikke et genmateriale i elvene som har fjernet seg milevis fra stamfaren; villaksen. I statistikken for rømming er det store mørketall. Mens næringens innrapportering ligger i gjen- nomsnitt på noen hundretusen fisk i året, anslås det fra forskerhold at det rømmer noen millioner fisk hvert eneste år. Hovedtyngden av rømt laks består av smolt, og disse individene finner man ikke igjen i den offisielle rømmingsstatistikken fra Fiskeridirektoratet. Denne fisken rømmer i tiden rett etter utsett, og representerer den farligste rømmingen for våre vill-laksstammer. Det er spesielt på vårutsettet av smolt at dette er problematisk, og en stor andel av denne smolten svømmer rett ut i havet. Ett vårutsett av smolt består av et tresifret antall millioner fisk, og det skal ikke mye fantasi til å skjønne at dette representerer et betydelig problem dersom bare én prosent av det totale utsettet rømmer. Dødeligheten er høy, men hovedtyngden av rømt fisk som er fanget av forvaltningen i elvene de siste årene, er oppdrettslaks som har rømt som smolt. Listen over de negative miljøkonsekvensene ved dagens virksomhet, er imidlertid langt mer omfattende enn lakselus og rømming.

Ett område som knapt vies oppmerksomhet er den sterke tilbakegangen av annen villfisk som har tilhold i våre fjorder, og der fjord- og kystfiskerne kjemper en innbitt kamp for å klare å fylle sine kvoter. Mange av disse fiskerne har fisket i sine hjemlige fjorder i en mannsalder, og de besitter stor og verdifull kunnskap om livet i fjorden og gode gyte- og fiskeplasser. De blir imidlertid ikke lyttet til, og mange har gitt opp etter at oppdrettsanleggene kom inn i fjordene. Det er for øvrig denne yrkesgruppen som historisk har sørget for faste og gode leveranser av fersk fjordfisk i din lokale fiskedisk. Mens årsklasser av skrei de siste årene har vært godt representert i våre nordlige farvann, ligger kysttorsken i respirator. En bekreftelse på dette er at den er rødlistet.

For kysttorsken fra Skagerak er årsaken et uansvarlig overfiske fra flere nasjoner, mens oppover langs norskekysten er oppdrettslaksen hovedsynderen. Hver fjord har sin egen lokale stamme av kysttorsk. Jeg har hatt mye kontakt med fjordfiskerne de siste årene, og de hevder med styrke at kysttorsken på sin gytevandring stopper på vei inn i fjordene og snur når den møter lukten av vannet fra oppdrettsanleggene. Fisk har generelt et meget godt utviklet sanseapparat, der spesielt smak- og luktesansen kan oppfatte et fåtall molekyler fra organiske komponenter. Slike vannløselige komponenter kan for eksempel stimulere gyteatferd eller ha frastøtende virkning som kan resultere i flukt. Etter omfattende klager fra fjord- fiskerne om at kysttorsken ikke kom inn til sine vante gyteplasser, ble det på begynnelsen av 2000-tallet iverksatt forskning på dette området.

Forskerne fra den gang Fiskeriforskning benyttet seg av et trekammer-system som kysttorsken kunne bevege seg fritt mellom. Her fylte man opp kar og tilsatte lakselukt som skulle være identisk med merdevann, og vanlig sjøvann. Responsen uteble ikke. Det var en klar overvekt av kysttorsk som heller ville oppholde seg i vanlig sjøvann enn vannet som var tilsatt lakselukt. Funnene de den gang gjorde var så interessante at forskerne ønsket å gå videre med et nytt prosjekt for å tilegne seg mer kunnskap. Forskningen ble stoppet på grunn av manglende finansiering. Dette er et godt innarbeidet mønster for en oppdrettsnasjon som skal vokse, og helst ikke avdekke ubehagelige funn som kan komme i konflikt med en vekstfilosofi.

I et oppslag i Nordlys 16. mars 2010 med tittelen “Oppdrettsnæringen vil ikke ha nasjonale torskefjorder”, sa Miljødirektør i Fiskeri- og Havbruksnæringen Aina Valland at “vi mener det er best at oppdrettsnæringen får tilgang på de beste og mest egnede lokalitetene”. I Sjånesfjorden i Tana, og Ulsfjorden i Troms klarte man for noen år tilbake å få fjernet anleggene fra fjorden, og her har nå fisket tatt seg betydelig opp, ifølge fiskere og fiskemottak. Sei som oppholder seg i fjordene oppfører seg motsatt av kysttorsken på gytevandring, den tiltrekkes av oppdrettsanleggene. Under et gjennomsnittlig stort oppdrettsanlegg står det flere arter og beiter på spillfôr og feces. Seien, som har fått tilnavnet “pelletsei”, er så forsprengt at den går i oppløsning rett etter at den er fanget. Den får en langt løsere tekstur som gir betydelige utfordringer ved prosessering, og mange fiskemottak nekter å ta imot denne fisken. Dette skaper igjen store problemer for fjord- og kystfiskerne.

Sei, som også er på sterk tilbakegang, skal egentlig ut av fjordene til gytebankene for å gyte, men fiskere hevder nå at den i stadig større grad blir stående inne i fjordene og gyte på grunn av den gode mattilgangen. Det er all grunn til å stille seg spørsmålet hvilken gytesuksess denne fisken i dag har. Det meste av debatten omkring opp- drettsnæringen og miljøpåvirkninger har omhandlet vill-laks og sjøørret. Disse artene er på sterk tilbakegang, og situasjonen i dag er over hundre stengte lakseelver, samt et svært begrenset fiske i de som ennå er tilgjengelige.

Dette er én side av problemet, og det vi hører mest om. Vi kan sitte igjen med inntrykk av at det kun er disse artene som er under negativ påvirkning av oppdrettsindustrien. Det er imidlertid det totale miljømessige fotavtrykket som til enhver tid må legges til grunn, og da skal avlusningsmidler, kloakkutslipp fra merdene, fiske- velferd og sykdomssmitte til villfisk med i regnestykket. Ha dette i tankene neste gang fiskeriministeren, ikke viktig hvilken for de sier alle det samme, isolerer problemet til kun å gjelde lus og rømming. Det er på høy tid at vi alle stiller spørsmålet om hvor stor plass denne ikke-bærekraftige industrien skal ta i fremtiden.

Roald Dahl Jr engasjerer seg sterkt for å få oppdrettsnæringen inn i tette, lukkete anlegg. Han har selv vært laksefisker og hobbyfisker i over 30 år. På nært hold har han sett de miljøpåvirkningen som oppdrettsnæringen forårsaker i elvene, og for livet i fjordene og langs våre kyster. Han har skrevet en rekke debattinnlegg og bruker mye tid på å påvirke våre politikere. I dag arbeider han med ny teknologi og løsninger for oppdrettsnæringen, som han mener har en fremtid. Men ikke slik næringen drives i dag. roald.dahl1@vikenfiber.no

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører