En giftig historie

14.12.2012

Nordmenn produserer og spiser mer oppdrettslaks enn noen andre. Spørsmålet er om konsumet utgjør en større gevinst for nasjonaløkonomien enn for helsen.

Det slo nærmest ned som en klasebombe da amerikanske forskere i 2004 frarådet folk å spise norsk oppdrettslaks oftere enn en gang i måneden. Rådet ble begrunnet med at hyppigere inntak ville øke faren for å utvikle kreft. Forskerne hadde undersøkt 700 laks fra 16 byer i Europa og USA. Nivåene av PCB, dioksiner og andre giftstoffer var gjennomgående høyere enn i villaks. Blant verstingene var oppdrettslaks kjøpt i Oslo.

Mattilsynet og Folkehelseinstituttet avviste straks den amerikanske studien som oppspinn. Ingen lett oppgave ettersom undersøkelsen ble gjennomført av høyt ansette forskere ved tre amerikanske universiteter og publisert i det velrenommerte tidsskriftet Science. Fiskeriminister Ludvigsen gikk så langt som til å si at undersøkelsen var et bestillingsprodukt fra amerikansk kjøttindustri. Professor i patologi ved Rikshospitalet, Henrik Huitfeldt, syntes det var uheldig at norske myndigheter bagatelliserte det amerikanske funnet. Tross alt råder det utstrakt enighet om at dioksiner øker faren for kreft og nerveskader. De aktuelle funnene overgikk EUs grenseverdier med 300 %. Undersøkelser har vist at norske barn i utgangspunktet får i seg 41 ganger så mye dioksiner som EUs grense for tolererbart inntak. Medisinere frykter at dette vil kunne avstedkomme konsentrasjonsproblemer, nedsatt intelligens og ADHD.

Også avdelingsdirektør Jan Alexander ved Folkehelseinstituttet kom til den erkjennelse at det er miljøgift i norsk oppdrettslaks. Uenigheten ble ledet over til hvilke nivåer av PCB, dieldrin og dioksiner som menneskekroppen makter å håndtere. Høsten 2005 rapporterte russiske myndigheter om faretruende høye verdier av bly og kadmium i norsk oppdrettslaks. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) rykket straks ut og sa at de russiske funnene var feilaktige. Ettersom kadmium er kreftfremkallende, akutt og kronisk giftig, ville det vært en skandale av dimensjoner om russerne hadde rett. Norges nest størst eksportnæring var alvorlig truet.

Ved NIFES ansatte man i 2003 dr. Claudette Bethune som seniorforsker på bakgrunn av hennes ekspertise i risikovurdering av sjømat. Bethune reagerte da hun i 2006 oppdaget at norske forskere hadde løyet om innholdet av tungmetaller i oppdrettslaks. Hun bekreftet de russiske funnene og fikk straks sparken fra NIFES.
“Norske myndigheter gambler med folks helse,” fastslo Bethune da hun reiste tilbake til USA, “det er åpenbart økonomi og laksesalg som styrer forskningen.” Mediene gjorde ikke nevnelig vesen av Bethunes avgang, og forbruket av laks fortsatte mot nye høyder.

Inntrykk på den norske offentlighet gjorde det heller ikke da Journal of Nutrition samme år advarte mot å innta mer enn tre måltider oppdrettslaks i året. Professor Barbara Knuth ved Cornell University konstaterte at de foreliggende nivåer av PCB og dioksin medfører spesielt høy risiko for unge og gravide. Forskerteamet fremhevet særlig den økte faren for kreft, misdannelser og redusert læringsevne. Norsk presse fant liten grunn til å informere forbrukerne om at markedsføringen av norsk laks kan synes å være vesentlig mer raffinert enn fiskeoljen i fôret.

I november 2011 ble det publisert en svensk undersøkelse som viste at norsk oppdrettslaks inneholder et nivå av bromerte flammehemmere som er 60 ganger høyere enn den grensen forskere i EU har anbefalt. “Det er vanskelig å tenke seg at mennesker virkelig ønsker å spise denne fisken om de kjenner miljøgiftinnholdet og effektene av disse,” uttalte kjemikalierådgiver Ylva Grydd i Naturskyddsforeningen. Det er fullt mulig å tenke seg at utenlandske forskere tar feil eller overdriver, selv om det er vanskelig å forstå hvilken vinning de skulle ha av det. Også blant norske forskere er det imidlertid nylig gjort nedslående funn.

På Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen gjennomførte man i fjor et forsøk ved å la en gruppe mus spise bare oppdrettslaks. Resultatet var uventet nok at samtlige utviklet overvekt og diabetes II, to av de største helseproblemene i dag. Risikoen for begge tilstander ble mer enn doblet i forhold til kontrollgruppene. Forskerne hadde forventet motsatt virkning. Kronargumentet for å spise oppdrettslaks har lenge vært det store innholdet av hjertevennlige omega 3-fettsyrer. Problemet er at 70 % av laksefôret nå består av landbasert, vegetabilsk næring.

Laksen spiser i tiltagende grad det samme som griser. Mennesker og oppdrettslaks har det til felles at vi blir det vi spiser. Professor Harald Arnesen ved Senter for klinisk hjerteforskning fastslo nylig at innholdet av omega 3-fettsyrer i oppdrettslaksen er mer enn halvert på ti år. Ukesbehovet dekkes derfor ikke lenger av to laksemåltider i uken. “Forbrukerne har grunn til å føle seg lurt,” sier Arnesen. De fire store matvarekjedene i Norge har truet med å utvise oppdrettslaks fra butikkene hvis produsentene ikke kan garantere at fisken er trygg å spise.
Konsernsjef Antonio Soares i ICA har uttrykt bekymring på kundenes vegne. Det burde sette næringen under større press enn utenlandske forskere og hjemlige kontrollorganer hittil har klart.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører