En modig stemme

19.04.2013

Hysterisk kvinnfolk. Kommunist. Sabotør. Beskyldningene haglet mot Rachel Carson da hun advarte mot uvettig bruk av sprøytegifter i The New Yorker for 50 år siden. I 1999 listet Time Magazine henne opp blant de 100 viktigste personene i verden i det 20. århundret. Hun regnes som den moderne miljøbevegelsens mor.

Artiklene hun skrev i 1962 ble til bok. Silent Spring ble gitt ut i USA samme år. En fagbok om den omfattende og ukritiske DDT-sprøytingen som foregikk i USA på den tiden, og følgene dette ville kunne få for naturen og for menneskene. Med sitt faglige og samtidig poetiske og emosjonelle språk klarte Carson å fange interessen hos folk flest. De forsto og relatere seg til det de leste. DDT var blitt brukt i stor stil under annen verdenskrig, blant annet ble undertøyet til soldater i tropiske strøk sprayet for å drepe mygg, lus og andre insekter. Vidundermiddelet ble flittig brukt også etter krigen. I stor skala ble det sprøytet fra fly over åkrer og frukttrær i mange land, uten å skåne verken kjøkkenhager eller klesvasker. Reklameannonser viste husmødre som strødde det hvite pulveret på maur som kom inn på kjøkkenet. I Stavanger kjenner vi bildene fra Barnemuseet av lusakånå som sprayer DDT i barnas hår mot hodelus.

RC-portrett-stort -krediteres Linda Lear Center for Special Collections & Archives, Connecticut College







RACHEL CARSON
(1907-1964)
Les mer: rachelcarson.org og
rachelcarsonprisen.no

Gabriele Brennhaugen er styreleder i Rachel Carsonprisen, en internasjonal
miljøpris som ble opprettet i Stavanger i 1991 og som deles ut hvert annet år. Hun jobber som prosjektleder for økologisk mat i Stavanger og Sandnes kommune og er styreleder i Oikos Rogaland.

Så kom Rachel Carson og ødela festen. Hun kritiserte bruken av kjemikalier som man ikke til fulle ante konsekvensene av. Økt hyppighet av kreft, resistente insekter som bare ville kreve nye og sterkere gifter, opphopning i næringskjeden og dermed en videreføring av giftstoffene til ennå ufødte generasjoner, var noen av farene hun påpekte. Det kom meldinger om at dyr som drakk vann i områder som var blitt sprøytet døde i løpet av kort tid. Barn ble syke. Bestandene av mange fuglearter gikk faretruende ned, blant dem selve nasjonalsymbolet i USA, den hvithodete ørnen. Carson så det som sin plikt å si fra. Hun var født i Springdale i Pennsylvania i 1907 og hadde studert litteratur og engelsk språk på 1920-tallet. Etter hvert ble hun så fascinert av naturfagene at hun byttet over til marinbiologi, og i 1932 tok hun magistergrad i zoologi. I mange år var hun ansatt i det amerikanske fiskeridirektoratet, blant annet med ansvar for alle fagpublikasjoner. Hun var en utmerket skribent. Allerede før boken “Den tause våren”, hadde hun gitt ut flere bøker, blant annet om livet i havet og om barns undring over naturen. Hun var en kjent og prisbelønt forfatter da hun skrev den epokegjørende boken. Beskjeden som person, men med en skarp penn og kompromissløs i sine krav til kvalitet, sannhet og fakta.

Det ble ramaskrik. Naturligvis. Ikke bare kjemiindustrien, men også landbruksorganisasjoner, media, ja til og med den amerikanske legeforeningen vendte seg mot henne. Hun fikk skylden for at mange flere ville dø av malaria uten DDT. President Kennedy nedsatte en kommisjon som skulle undersøke sannhetsgehalten i Carsons påstander, og hun måtte møte til høringer i Kongressen. Her talte hun modig om menneskenes og naturens sårbarhet, og hun krevde en ny politikk for å beskytte helse og miljø. “Mennesket er en del av naturen, og dets krig mot naturen er uvegerlig også en krig mot seg selv.” Sa hun blant annet. Kommisjonen ga henne medhold i at DDT kunne skade miljøet og faunaen, men ikke i at stoffet hadde negative helseeffekter på mennesker. Likevel kom det for en dag at landbruksmyndighetene ikke hadde uavhengige tester, kun industriens egen forskning å støtte seg på. I 1969 ble DDT forbudt i USA, etter hvert også i andre land. Dette rakk dessverre ikke Rachel Carson å oppleve. Hun døde av kreft i 1964. I dag vet vi mer om miljøgifter enn man gjorde på 1960-tallet. Vi vet at mange av dem ikke brytes ned i naturen. Noen er direkte giftige, noen virker på arvematerialet, nervesystemet eller de tar hormonenes plass i kroppen og forkludrer de naturlige funksjonene. Dårligere sædkvalitet hos menn, tvekjønnethet hos isbjørn, allergier, hyperaktivitet, nedsatt intelligens og kreft settes i stor grad i forbindelse med kjemikalier i omgivelsene våre.

En del verstingstoffer er ikke lenger i bruk, blant annet takket være Rachel Carson. Men vi sitter igjen med ryddearbeidet etter gamle miljøsynder. I havnebassenget i Stavanger er det store mengder tungt nedbrytbare miljøgifter etter tidligere tiders industriaktivitet, stoffer som blant annet gjør det utilrådelig å spise torskelever og blåskjell fra dette området. I hverdagen vår er vi omgitt av kjemikalier som i større eller mindre grad virker inn på miljøet, og ofte på helsen vår. Miljøgifter finnes over hele kloden. Grønlands befolkning regnes å ha verdens høyeste konsentrasjoner i kroppene sine. En minister derfra fortalte meg en gang at kvinnene av den grunn ble frarådet å amme barna sine. Den svenske journalisten Stefan Jarl lagde TV-filmen “Underkastelsen” som ble vist på NRK 2 i vår. Han fikk påvist mer enn 70 ulike kjemikalier i sitt eget blod, og det uten “finregning”.

Det forskes nå mer og mer på coctaileffekten av de ulike stoffene - altså hvordan de virker når de opptrer sammen. Ofte er effekten mangfoldige ganger sterkere enn av hvert stoff for seg. Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) opprettet for et par år siden nettstedet www.erdetfarlig. no, for å hjelpe forbrukerne å orientere seg i vellet av kjemikalier som finnes i klærne, maten, hygieneproduktene, møblene og maskinene våre. Å unngå verstingstoffene i hverdagen krever en del kunnskap og bevisste valg, for eksempel miljømerkede varer og økologisk mat. Kjemiindustrien liker fremdeles ikke at vi kikker dem i kortene, noe den franske journalisten Marie-Monique Robin erfarte da hun ga ut boken og lanserte filmen The World According to Monsanto i 2008. Hun påviste at sentrale personer vekslet mellom stillinger hos Monsanto og hos lovgivende myndigheter. Hun sto hardt på for å få tilgang til dokumenter og forskningsrapporter som ble hemmeligholdt, og selv når hun henviste til informasjon på Monsantos egne nettsider, nektet firmarepresentantene å snakke med henne.

Robin er én av 11 kvinner som er blitt tildelt Rachel Carsonprisen. Prisen ble opprettet i Stavanger i 1991 for å hedre kvinner som engasjerer seg for et bedre livsmiljø, i Rachel Carsons ånd. Hva kan vi lære av miljøbevegelsens mor? Framfor alt at engasjerte mennesker faktisk kan gjøre en forskjell. Mer enn noensinne trenger vi modige mennesker som søker sannheten, står opp for den, og som ikke lar seg kue av trusler eller latterliggjøring. Antropologen Margaret Mead sa det slik: Tvil aldri på at en liten gruppe bevisste mennesker kan forandre verden. De er de eneste som har gjort det.

Kilder:
Carson, Rachel: Silent Spring. New York 1962, med forord av Al Gore 1994.
"Naturfag" 1/2012. Utgitt av Naturfagsenteret, Oslo.
rachelcarson.org

rachelcarsonprisen.no
Arne Storrønningen, "Nytt fra kloden"
Wikipedia/Rachel Carson
Wikipedia/Miljøgift
Deutschlandradio Kultur, 28.3.2012
Er det farlig?
Robin McKie: "Rachel Carson and the legacy of Silent Spring",The Guardian 27.5.2012

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører