GMO redder ikke verden

06.06.2013

De som snakker varmt om genmanipulerte vekster, forteller en historie om økte avlinger, tørketoleranse og bedre næringsinnhold. selvsagt viktige egenskaper og argumenter for verdens matproduksjon. Men er det er riktig? Er GMO den eneste og beste måten å løse utfordringene på?

Ser vi nærmere på GMO-vekster i verden, er de i realiteten veldig få, og dyrkes kun i noen ganske få land i større omfang. Vekstene som dominerer er soya, mais, bomull og raps/rybs, og de landene som dyrker disse i store mengder er USA, Canada, Brasil og Argentina. Soya, i hovedsak til husdyrfôr, dyrkes på hele 90 millioner hektar, hvorav 81 prosent er genmodifisert. Mais dyrkes på 158 millioner hektar, hvorav 29 prosent er genmodifisert.

Jon Magne Holten er seniorrådgiver i Oikos – Økologisk Norge. Du kan lese mer om dette temaet på oikos.no.

GMO i Norge
Ingen GMOer er godkjent til mat eller fôr i Norge. Landbruket har en selvpålagt rest­riktiv holdning der de heller ikke ønsker å bruke GMO­-fôr, mens fire fiskefôrprod­usenter har midlertidig godkjenning til å bruke GMO­-fôr. I desember i fjor forbød regjeringen en type GMO-­raps. Tre GMOer ligger til vurdering i regjeringen, to typer mais og en potet. Alle burde vært forbudt for lengst, og spesielt poteten som inne­holder gener for antibiotikaresistens som Norge tidligere har forbudt flere typer av. Om disse blir godkjent, kan vi vente stort påtrykk av flere GMO-­søknader for godkjenning. Direktoratet for naturforvaltning er i prosess med å komme med sin anbefal­ing knyttet til 39 GMOer.

Det som kjennetegner disse vekstene er at de er genmodifisert for å tåle ugrasmiddelet Roundup (glyfosat) og til å produsere insektgift (Bt-toksinet), ofte begge deler på en gang. Når skadeinsekter spiser på planter med “innebygget” Bt-gift, dør de. Bonden blir da spart for å sprøyte med annen insektgift. Men, til forskjell fra å sprøyte med insektgift, finnes Bt-giften i hele planten, gjennom hele vekstsesongen, og den kan lekke ut i jordsmonnet. Dette kan legge begrensninger på videre arealbruk. Planter som produserer insektgift dreper ikke bare skadedyrene, men skader samtidig marihøner, sommerfugllarver, bier og andre nytteinsekter.

Det er en grunn til at GMO-dyrking har økt så kraftig siden starten for 16 år siden. Genmodifisert soya og mais passer godt inn i en storskala industriell matproduksjon, fordi det har gjort ugraskampen enklere. I Sør-Amerika brukes nå begrepet “agricultura sin agricultores”– et jordbruk uten jordbrukere.

Agrokjemiselskapene Monsanto, Syngenta, BASF, Bayer, Dow Chemical og DuPont selger både de genmodifiserte såfrøene og ugrasmidlene de er modifisert til å tåle. Bøndene i områder med GMO-dyrking har få andre alternativer, vanlige såfrø finnes knapt lenger. Den omfattende sprøytinga av glyfosat i GM-vekster har ført til at flere ugrassorter er blitt resistente mot denne giften. Bonden må da ta i bruk enda sterkere sprøytemidler i et slags “våpenkappløp”. I USA børstes det nå støv av sprøytemidler som tidligere var faset ut fordi de var helsefarlige, for å møte problemet med glyfosatresistens, blant annet 2,4-D og dicamba. I motsetning til hva som har blitt lovet, viser en ny rapport at pesticidbruken i USA har økt med sju prosent på grunn av genmodifiserte vekster.

Forfatteren av rapporten, professor Charles Benbrook ved Washington State University, hevder at spredningen av glyfosatresistent ugras blant genmodifiserte planter, har ført til en betydelig økning i antall og omfang av sprøytemidler. Benbrook advarer om at godkjenning av nye genmodifiserte typer av mais og soyabønner kan føre til ytter ligere 50 prosent økning av sprøyte midler i USA. Resultatet kan bli en krise med skjebnesvangre økonomiske, helsemessige og miljømessige konsekvenser. Paradokset er at det glyfosatresistente ugraset “pigweed” har tvunget bomullsdyrkere sør i USA til å bruke millionvis av dollar på å luke for hånd, noe som ikke har vært gjort på flere tiår.

GM-vekster har så langt ikke vist seg å være akutt giftige for mennesker, men helserisiko knyttet til GMO er lite undersøkt, fordi det er vanskelig å drive forsøk på mennesker. Professor og slimhinneekspert Per Brandtzæg ved Rikshospitalet mener imidlertid det kan være en sammenheng mellom genmanipulert mat og den eksplosive økningen av allergikere i USA og Australia. Det er de insektresistente GM-plantene med Bt-toksinet som kan være skyld i dette.
Høsten 2012 var det mye fokus på GMO og helserisiko i Europa. I september publiserte den franske forskeren Gilles-Eric Seralini forsøk som viste at den Roundup-resistente maisen NK603 gir kreft, hormonforstyrrelser og lever- og nyreskader hos rotter. Den store forskjellen mellom dette og andre studier var at Seralini fôret rottene med GM-maisen fra Monsanto i hele livssyklusen på to år, og ikke bare i 90 dager. Etter publiseringen brøt ordkrigen løs. Franske myndigheter gikk raskt ut og krevde forbud mot GM-mais i EU. Alarmen burde også gått hos det europeiske mattilsynet EFSA som godkjente GM-maisen. Alarmen gikk, men ikke på grunn av risikoen. Det ble satt i gang en kampanje for å undergrave Seralinis troverdighet. Den naturlige responsen burde vært at det ble satt i gang mer forskning rundt GM-mat og helserisiko. EFSA, som har vært kritisert for sitt hemmelighetskremmeri, var mest opptatt av å snakke ned studien.
I ettertid har Seralini fått utlevert dataene fra EFSA som gikk god for GM-maisen i 2003. Et generelt problem er at det mangler langtidsstudier og uavhengig forskning. Noe avklaring er ennå ikke kommet i saken.

”Omfattende sprøyting har ført til at flere ugrassorter er blitt resistente. Bonden må da ta i bruk sterkere sprøytemidler, i et slags våpenkappløp…

Om ikke GM-vekster er effektive til å øke avlinger eller redusere sprøyte middelbruken, er de i alle fall effektive til å låse fast bøndene til storselskapene. GMO bidrar til at noen få får makten over maten. Når det samme selskapet selger både GM-såkorn og sprøytemidler, og har kontroll på forskning og videreforedling, da har de sikret seg full kontroll over landbruket. Patentert såkorn gjør bonden avhengig av bioteknologi-/agrokjemiselskapene som sitter på nøkkelen for både vekst, ugras- og insektbekjemping.
I fjor var den amerikanske bonden David Runyon på foredragsturné i Norge. Han holdt på å miste familiegården i Indiana i møte med Monsanto. Høsten 2004 sendte Monsanto etterforskere som utga seg for å være journalister til gården. De krevde å få utlevert dokumenter om gårdsdriften, i etterkant truet de med å saksøke familien for patentbrudd, og bruk av deres produkter. Forklaringen på Monsantos tilnærming var påstanden om at familien hadde stjålet GM-planten fra selskapet. Logikken er at videreforedling av planten ikke skal skje, fordi selskapet eier den patenterte planten. Realiteten er at bønder som får sin åker forurenset av genmodifiserte frø som er kommet med vinden kan bli saksøkt fordi de har selskapets “eiendom” i sin åker uten å ha betalt for det. Runyon fortalte at dette er typisk. Bøndene blir presset til å signere hemmelige kontrakter om ikke å bruke avlinga som såfrø, men kjøpe nye for neste sesong. Ellers risikerer de å måtte betale erstatning til Monsanto på beløp opp mot 3 millioner dollar.
Monsanto bruker 10 millioner dollar i året på å saksøke amerikanske bønder for patentbrudd. Etter mange runder med hjelp av advokat slapp David Runyon unna. Ikke alle bønder er like ressurssterke.

Det produseres nok mat til alle, likevel sulter 1 milliard mennesker. Befolkningsvekst utgjør en utfordring om at vi trenger mer mat. Er det etisk forsvarlig ikke å ta alle teknologier i bruk? Eller er heller spørsmålet; er det etisk forsvarlig å investere i teknologi som ikke fungerer og/eller fører til andre problemer? Sikkert er det at økt matproduksjon ikke kommer de fattige til gode om ikke fordeling og bærekraft vurderes samtidig. Den store internasjonale utredningen om landbruk, IAASTD, konkluderer med at GMO har lite å bidra med i framtidig matproduksjon. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier de Schutter, er på samme linje og anbefaler investeringer i agroøkologiske metoder, ikke GMO, for å gi nok mat til de som sulter. Den norske regjeringen har ventet i fire år med å godkjenne tre GMO-søknader de har fått i hendene. SV og Sp har flagget at de er i mot, Ap kvier seg for en avgjørelse. En kan spekulere om handelsavtaler går foran alt annet.

Det norske nettverket for GMO-fri mat og fôr, en bred allianse av 18 miljø- og landbruksorganisasjoner og Coop Norge handel, fortsetter påvirkningsarbeidet for GMO-fri mat og fôr. De vil ikke at vi skal være brikker i et økonomisk spill som truer helse, miljø og bærekraft. Løsningen er kunnskap, mener nettverket. Plages bonden av at insekter ødelegger maisen, så dyrker han først én vekst som insektene foretrekker lenger unna maisen. Så dyrker han noe annet som insektene ikke liker nærmere maisen. Samtidig kan disse plantene forbedre jorden og brukes til dyrefôr. Denne såkalte “push-pull-metoden” er en kunnskapsbasert tilnærming. Men det er ingen som tjener seg rike på å spre kunnskap til fattige småbønder. Derimot vil mange flere tjene noe.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Herba.

Videre lesning og referanser

Nettverk for GMO-fri mat og fôr

Superweed Outbreak Triggers Arms Race. The Wall Street Journal. June 4, 2010

Charles Benbrook (2012). Impacts of genetically engineered crops on pesticide use in the U.S. – the first sixteen years. Environmental Sciences Europe, 24(24).

Seralini et al. (2012). Long term toxicity of a Roundup herbicide and a Roundup-tolerant genetically modified maize. Food and Chemical Toxicology, 50(11), 4221-4231.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører