Spis sjeldne matplanter

19.09.2013

Du finner stadig flere spennende sorter av korn, frukt og grønnsaker på markeder og i butikker. Dette mangfoldet er viktigere enn du tror. Ikke bare gir det mye matglede, men det er grunnlaget for matsikkerheten i verden. Likevel er mangfoldet truet fra flere kanter.

Plantemangfoldet i landbruket er et enormt reservoir av smaker, næringsstof­fer, dufter, farger, historier og muligheter. Det finnes rundt 7000 plantearter som brukes til mat. Noen av disse artene, slik som for eksempel ris eller hvete, har over 100 000 sorter hver. Denne ufattelige rik­dommen har generasjoner av bønder over hele verden utviklet i løpet av de siste 10–12 000 årene, i samspill med naturen.

Plantearven inneholder genetiske egenskaper som gjør plantene i stand til å hamle opp med plantesykdommer og skadegjørere, tørke og klimaendringer. De gjør bonden i stand til å velge planter som passer til gårdens forutsetninger og folks behov for helse og ernæring. De gir deg og meg spennende matopplevelser og danner utgangspunktet for rike mat­tradisjoner. Det genetiske mangfoldet i matplantene våre er selve livsgrunnlaget vårt på jorda, grunnlaget for matsikker­ heten og en viktig livsforsikring.

Mangfoldets forvaltere

Men dette mangfoldet av planter har forsvunnet i en rivende fart i store deler av verden. Allerede i 1998 rapport­erte FN’s Mat og landbruksorganisasjon (FAO) at rundt 80 prosent av det mang­foldet som fantes for 100 år siden av viktige kulturplanter, som hvete og mais, var gått tapt fra land der de hadde hatt sin opprinnelse. Et lignende bilde finner vi for de fleste andre matplanter. Også her i Norge har vi mistet mye av mang­foldet på 100 år. En viktig årsak er moderniseringen av landbruket. Vidstrakte monokulturer med ensartede sorter fortrengte det genetiske mang­foldet som før hadde dominert i åkrene. Moderniseringen økte avlingene betrak­telig og bidro til å redusere sult i verden. Dette var banebrytende og ble feiret verden over. Men samtidig reduserte moderniseringen det genetiske mang­ foldet som danner grunnlaget for frem­ tidig matsikkerhet i verden. Dette fikk liten oppmerksomhet.

Det var fremfor alt de økologiske bøndene som opprettholdt mangfoldet på gårdene og kunnskapen knyttet til dette gjennom denne epoken. Nå er det mange av disse som får fortgang på videre­utvikle dette uendelig viktige mangfoldet i åkrene. Vi ser en gledelig interesse for sjeldne kornsorter, smakfulle grønnsaker i alle regnbuens farger, fordums frukt­ sorter og andre spennende matplanter over hele Europa. Bønder og forbrukere lar seg fascinere av det bugnende mang­foldet og boltrer seg i nyvunnen mat­glede. Likevel er det mange skjær i sjøen.

Frøenes forvandling

En annen viktig grunn til at vi mister plantemangfoldet vårt er nemlig lover og reguleringer som gjør tilgang til frø vanskelig for bøndene. Bøndene har siden landbrukets opprinnelse valgt ut de beste frøene til neste års avling, opp­bevart dem, utvekslet dem seg imellom og utviklet nye sorter. Frøene har reist over korte og lange avstander, og slik har sortene spredd seg og blitt stadig flere. Dette er selve grunnlaget for det plante­mangfoldet vi har i dag. Nye lover og reg­uleringer gjør denne praksisen vanskelig.

Planteforedlerrettigheter er innført i mange land for å stimulere til utviklingen av nye og bedre plantesorter. De gir plante­ foredleren en form for eierskap til plante­sorter de har utviklet eller oppdaget, og forbedret. Dermed kan planteforedleren sikre seg betaling for innsatsen. Rettig­hetene har ulik utforming, men i stadig flere land legger de begrensninger på hvordan og i hvilken grad bøndene kan bruke rettighetsbeskyttede frø fra egen avling neste år og utveksle dem seg imel­lom. I en rekke land er såfrøbytte forbudt, og bonden må betale avgift til sortseieren dersom han eller hun vil bruke frø av en beskyttet sort om igjen. En slags leasing av frø, med andre ord. Patenter gir en enda sterkere rettighetsbeskyttelse, og her har bøndene ingen mulighet til å ta vare på frø til neste avling eller utveksle dem seg imellom.

Norsk motstand

Her i norge har vi i de senere årene hatt en regjering som arbeider aktivt internasjonalt for å styrke plantemang­fold i landbruket, og som legger stor vekt på bønders rettigheter til såvare. Derfor har forsøk på å få innført strenge plante­foredlerrettigheter her til lands så langt ikke ført frem. Vi har heller ikke noen patentproblematikk å snakke om så langt, takket være verdens kanskje beste genteknologilov. (Patenter er mest brukt på genmodifiserte organismer).

Vi har likevel en utfordring. Som med­lem av EØS må vi gjennomføre EUs poli­tikk for godkjenning av plantesorter og omsetting av såvare. Slike regler er inn­ ført for å sikre plantehelse og frøkvalitet, men har i løpet av den senere tiden fått sterke markedsregulerende trekk. EUs regelverk på området er resultat av en intens tautrekking mellom nærings­ interesser, der de store frøselskapene har kjempet for å sikre seg markedsandeler.

Resultatet av dette har vært en ganske utrolig historie. I 2004 ble det i Norge forbudt for bønder å utveksle og selge frø seg imellom. Det var til og med forbudt å gi det bort. Det var bare offisielt godkjente såvareforretninger som fikk selge frø, og de kunne bare selge frø fra godkjente sorter. For å tilfredstille kravene til god­ kjenning måtte sorten være genetisk ensartet, og dermed falt de fleste gamle sorter og sorter med større mangfold utenfor. Det var ikke mulig å få tilgang til slike sorter på lovlig vis. Hadde vi ikke hatt bønder her til lands som valgte å trosse reglene, kunne arbeidet for å ta vare på plantemangfoldet stoppet opp.

Forbudstiden varte fram til 2010. I mellomtiden var det tatt flere initia­tiver for å endre regelverket, og Landbruks­ og matdepartementet signaliserte alle­rede i 2007 at det skulle foretas endringer. I 2008 kom EU med nye regler for såkalte bevaringssorter. Det ble mulig å søke for­ enklet godkjenning for sorter som kunne dokumenteres bevaringsverdige og som var truet av genetisk erosjon. Forutset­ningene var blandt annet at de skulle dyrkes i sin opprinnelsesregion, i begrensede meng­der, og at de ikke skulle endre sine egen­skaper slik de ble registrert. Det var om å gjøre å holde bruken av disse sortene innenfor begrensede rammer. Det var fortsatt ulovlig for bønder å utveksle frø seg imellom, men de fikk anledning til å opprette såvareforretninger for bevarings­sorter, dersom de tilfredstilte noen relativt enkle betingelser.

Byttehandel og handlingsrom

I norge ble dette regelverket innført i 2010, men med noe større fleksibilitet enn ellers i EU. Bl.a. ble det lov for bønd­er i Norge å omsette frø seg imellom så lenge dette skjedde på en ‘ikke­kommer­siell’ måte. Det hjalp godt. Mattilsynet signaliserte også at man ville gjøre sitt ytterste for å legge forholdene tilrette for dem som ville bruke gamle eller sjeldne sorter. Norsk genressurssenter og NordGen (den nordiske genbanken) sa seg villige til å hjelpe til med beskrivelse av sorter til godkjenning. Likevel viste det seg at godkjenningsprosessene tok lang tid. Dessuten er det stort behov blant enkelte norske bønder for å få tilgang til gamle sorter fra våre naboland, siden vi selv har mistet så mye av mangfoldet vårt. Det har alltid vært byttet sorter på kryss og tvers, og slik kunne vi få tilbake en del av det mangfoldet som var gått tapt. Men dette var ikke mulig etter de nye reglene.

Det Har vært stor motstand mot regel­verket i EU. Bønder og småskala plante­foredlere har stått sammen i kampen. EU­kommisjonen har på sin side åpnet for omfattende høringer og evaluerings­prosesser. Den 6. mai godkjente EU­ kommisjonen et nytt regelverk som skal legges fram for EU­parlamentet. Mens mange fryktet enda strengere regler, viser forslaget seg å være overraskende positivt. Det åpner for at nettverk av bønder kan bytte frø seg imellom. En del av mengdebegrensningene faller bort, og det skal være mulig å dyrke bevaringssorter utenfor opprinnelses­regionene. Likevel må frøene dyrkes i opprinnelses­ regionene. Det åpnes for større fleksibilitet, og dette bringer oss et stort skritt framover med hensyn til den friheten i omgang med såvare som er nødvendig for at bøndene skal kunne fortsette å ta vare på plantemangfoldet. Men fortsatt vil det ta lang tid før dette forslaget blir behandlet, og ingen vet hva det endelige utfallet blir. Enn så lenge gjelder de gamle reglene.

Spis tilbake ursortene

Hva kan du og jeg gjøre? Vi kan gå på jakt etter sjeldne sorter av korn. Vi kan kjøpe mel og bakverk fra slike sorter og nyte den deilige smaken. Vi kan boltre oss i grønnsaker fra Bondens marked, kjøpe eplesaft av gamle sorter og glede oss over de mange smaksvariantene. Når vi etterspør sjeldne sorter, stimulerer det til større produksjon, og slik blir mang­ foldet stadig større. Vi du ta vare på en sjelden plantesort, så spis den!

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører