Tilslørte bondepolitikere

18.04.2013

Desember 2011: Landbruksminister Lars Peder Brekk (sp) legger fram en etterlengtet stortingsmelding om landbrukspolitikken. Det snakkes varmt om satsing på nasjonal matsikkerhet, en matproduksjon basert på egne ressurser, om gras og beite, ernæring og helse, arealforvaltning, næringsutvikling og variert bruksstruktur. Fine ord, men det hele er et spill for galleriet. Landbrukspolitikken fortsetter som før.

Før vi vet hvor vi skal, må vi vite hvor vi er. Her starter problemene i norsk landbruksdebatt. Landbruksmyndig­hetene bruker påstander, tall og oppfat­ninger som ikke stemmer med realitet­ene. Landbrukspolitikken er full av halvsannheter, svarte og hvite løgner. På avgjør­ende områder tilsløres virkeligheten. Norsk landbruks evne til å produsere mat fra norske ressurser er betydelig svekket. Bruk legges ned, matproduksjonen sentraliseres, store jordbruksareal går ut av produksjon og et økende for­bruk av importert kraftfôr svekker vår selvforsyningsgrad. En økonomi i krise, med gjelds­ og kostnadsvekst og fallende inntekter preger hele næringa. Utviklingen er på kollisjonskurs med de fleste uttalte målene for landbrukspolitikken, men er helt i tråd med de politiske virkemidlene som det legges opp til.

Større, men færre gårder
Større, færre og mer effektive bønder har vært myndighetenes strategi for å sikre inntekter og rekruttering i jordbru­ket. Det er i alle fall det de sier. Tilskudd, investeringsmidler, konsesjonsøkninger, lovendringer, samdriftssatsing, regulerte kraftfôrpriser, melkebørs og andre tiltak har derfor tilrettelagt for og finansiert få, men store enheter med høye produk­sjonsvolum. Denne politikken har tilret­telagt for en utvikling som skal gi “bedre” og “mer rasjonelle” strukturer. Man har antatt at jo større bruk, desto mer lønnsomhet. Selvsagt er det stordriftsfordeler i norsk jordbruk, men det er også stordriftsulemper. Problemet er at myndighetene har en overdreven tro på fordelene, og tar lite hensyn til ulempene når de bestem­mer hvordan norsk landbruk skal være.

Produserer mer, tjener mindre
Det er ca. 45 000 årsverk igjen i land­bruket. Hvert årsverk produserer i dag et volum som er dobbelt så mye verdt som i 1990. I samme periode har realinntekten per årsverk falt. Arbeidsinntekten per årsverk ligger på ca. 150 000 kroner. Gjennomsnittslønnen i Norge er ifølge SSB rundt 470 000 kroner. Sagt på godt norsk: Bøndene er færre, har større gardsbruk og produserer mer, men tjen­er mindre. Justert for generell prisvekst har bøndene hatt den samme inntekten siden 1978.

Realinntekten lavere enn tilskuddet
I følge totalkalkylen var gjennom­snittlig arbeidsinntekt per årsverk i 2011 om lag 170 000 kroner. Samme år var gjennomsnittlig gjeld per årsverk nesten seks ganger så høy; 950 000 kroner. I løpet av 2000-­tallet har samlet gjeld i norsk jordbruk steget fra 25 milliarder kroner til 50 milliarder kroner. Samtidig har samlet realinntekt i sektoren falt. Mens tilskuddene på 70­-tallet i snitt ut­gjorde 35 prosent av de totale inntekte­ne, utgjør de i dag mer enn hundre pro­sent av inntektsgrunnlaget. I samme tidsrom har gardsbrukene tredoblet sitt jordbruksareal, de produserer nesten fem ganger så mye kjøtt per årsverk og har ikke hatt realinntektsvekst siden 1978. Gjennomsnittsbøndene mottar i dag mer tilskudd enn de har i inntekt. Avhengigheten av tilskudd henger sammen med et sterkt prisfall på råvarer.

Gjeldsslaver
Bonden fikk om lag dobbelt så mye for produktene sine i 1985 som de får i dag. Dette avhengighetsforholdet mellom landbrukspolitikken og tilskuddene setter betydelige begrensninger for hvor selvstendige bøndene i realiteten kan opptre. Jagingen etter tilskudd fremmer i mange tilfeller for store og ulønnsom­me enheter som ikke tar skikkelig vare på verdifullt jordbruksareal, og etterlater en næring i sosial ubalanse. Dette er ikke den enkeltes bondens feil eller ansvar. De “store, framtidsretta og robuste” gards­brukene er i mange sammenhenger til­skuddsavhengige gjeldsslaver, skapt av landbrukspolitikken. Unaturlig store driftsenheter i jordbruket har generelt vist seg å være svært avhengig av til­skudd, importert fôr, mye gjeld og lav inntekt for bonden.

Lite lønnsomme storbruk
Det er en utbredt oppfatning at den dårlige lønnsomheten i norsk jordbruk henger sammen med at gardsbrukene er for mange og for små. En overdreven tro på stordriftsfordeler skulle gi økt lønn­somhet, og gjøre bøndene og landbruket mindre avhengige av tilskudd. Denne politikken har ikke virket. Tvert imot. Realitetene er at det etableres driftsen­heter med høye volum som i mange til­feller er løsrevet fra eget ressursgrunnlag (areal og arbeidskraft). De har vist seg å være lite lønnsomme og ikke ressursmes­sig bærekraftige. Jordbruksareal brakk­ legges, og stadig større del av vår matprod­uksjon baserer seg på andre lands ressurser og arbeidskraft. Mange steder i dette landet er ikke landskap og klima naturgitte betingelser som er egnet for effektiv storskaladrift. Beregning av bruksstørrelser blir i mange tilfeller feil, når kostnadsrammene for investeringer og produksjonsutbytte ikke samsvarer. Millionlån må betjenes med million inn­tekter – som ikke finnes.

Tilslørt bondepolitikk
Fra myndighetenes side får vi inn­trykk av at det føres en annen politikk enn det som faktisk er tilfelle. Det er dette som er tilsløringen. Det spres fore­stillinger blant velgerne om at subsid­iene går til små, ineffektive, “ulønnsom­me” gårdsbruk i distriktene, slik at politiske målsetninger om spredt bosetning, selvforsyning osv, osv kan nås. Dette bildet må nyanseres. Store, sentraliserte og “rasjonelle” bruk er minst like avhengige av tilskudd, både til drift og investeringer, som min­dre bruk. Tilpasningen og avhengigheten av til­skudd har stimulert til raske endringer i landbruket, også der dette ikke nødvendigvis har vært lønnsomt. De norske bøn­dene stimuleres til å bli større og større, produsere mer og mer, mens de samtidig ikke har realinntektsvekst og gjør seg mer avhengige av kraftfôr og tilskudd. For å øke produktiviteten i jordbruket byttes norsk gras ut med importert kraft­fôr.

Vi importerer kraftfôr fra ca 2,5 millioner dekar dyrket mark i utlandet. Dette tilsvarer 25 prosent av hele det norske jordbruksarealet.

Økt import av kraftfôr
De siste årene har det vært en sterk vekst i produksjonen av kylling og svin. Disse fôres med kraftfôr der importert soya er en stadig viktigere bestanddel. De store brukene med melkekyr, storfe og sau er også helt avhengige av at disse beitedyrene fôres med mer kraftfôr. Det gir rask vekst og høyt volum per dyr. I melkeproduksjon er det ikke uvanlig at kraftfôret utgjør 45 prosent av fôret. Dette betyr at for hver liter melk går det med omlag 300 gram kraftfôr. Beite­andelen av fôret for melkekyr er i gjen­nomsnitt kun 12 prosent. Beitedyrene fôres altså med mindre gras, som vi har mye av, og mer kraftfôr, som må importeres.

Svekket selvforsyning
Store norske jordbruksarealer med gras, korn og grønnsaker går ut av prod­uksjon hvert år. I 2011 importerte vi omlag 900 000 tonn korn og annet kraftfôr, en dobling siden 2000. Vi produserer altså mer mat med færre bønder, noe vi ikke hadde klart uten denne høye importen. Selvforsyningen vår svekkes, men hvordan ser dette ut i den offisielle statistikken? Myndighetene støtter seg på beregn­inger som konkluderer med at selvforsy­ningsgraden vår er stabil, sågar stigende.

Overdreven sterk tro på stordrift
Budskapet er at det går riktig vei med dagens landbrukspolitikk. I den offisielle statistikken heter det at vi er ca 50 pros­ent selvforsynte. Men målemetoden tar ikke hensyn til en økende import av rå­varer til matproduksjonen. I dag import­erer vi kraftfôr fra ca 2,5 millioner dekar dyrket mark i utlandet. Dette tilsvarer 25 prosent av hele det norske jordbruksarealet. Ifølge Landbruksmeldinga skal forvalt­ningen av norsk matproduksjon baseres på en snever produktivitetsforståelse, en overdreven sterk tro på stordriftsfordeler, og “fortsatt produktivitetsvekst” som det heter. Den sterke nedbyggingen av jord­bruksarealer i Norge møtes ikke med nødvendige tiltak. Tvert imot.

Siden stadig mer av matproduksjonen baserer seg mindre på gras og mer kraft­fôr kan, i følge Landbruksmeldinga, mat­produksjonen i framtida “økes på dagens arealgrunnlag”. Økt produksjon uten å øke arealene, betyr bare en ting; økt import av kraftfôr. Politikerne ser ikke at dagens land­brukspolitikk, som bygger på lave råvare­ og kraftfôrpriser, lave inntekter for bon­den og statlige investeringer i ulønnsomme driftsenheter, resulterer i ned­byggingen av norsk matproduksjon. Men disse realitetene blir det stadig vanske­ligere å dekke over.

Må ta i bruk norske ressurser
Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge. Å bruke norske ressurser er viktig for matvaresikkerheten, bondens inntekt, helse og ernæring og næringsutvikling i distriktene for å nevne noe. Det er nød­vendig at informasjonen er utilslørt og troverdig, reell og relevant, slik at alle kan være med på å føre en forståelig debatt om jordbrukspolitikken her i landet. Det angår oss alle, fordi det handler om maten vår.

Svenn Arne Lie, (f. 1980), er fra Tretten i Gudbrandsdalen. Er statsviter og tidligere landbruksforsker, jobber nå som rådgiver i Fagforbundet. Sammen med Espen Løkeland-Stai ga han i fjor ut debattboka En nasjon av kjøtthuer - ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. svennarnelie@gmail.com

Kilder:
Totalkalkylen, Driftsgranskingene, NILF, SSB, SLF, Tine Ku-kontrollen, Nortura.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører