Små gener stor motstand

08.07.2015

I USA inneholder svært mange matvarer genmodifiserte organismer. I Europa er det kun lov å dyrke én genmodifisert maissort. Norge har sagt et bastant nei til alle GMOer, det jubler mange for. Men hva er egentlig så farlig med GMO?

I slutten av april vedtok et enstemmig Storting at vi skal fortsette å praktisere verdens strengeste genteknologilov, en lov som er fra 1993. Den har ført til at ingen genmodifiserte organismer er blitt god­kjent i Norge så langt, verken for dyrking eller import, som mat eller fôr. Nettverket for GMO-fri mat og fôr var kanskje de som jublet høyest i vår. De arbeider nasjonalt og internasjonalt for å holde GMO unna. Hvorfor mobiliserer de i den grad de gjør?

Siden landbrukets begynnelse har vi drevet med planteforedling og avlet på husdyrene våre. Det er ikke noe nytt at vi selekterer for å avle frem de beste egen­skapene. Bioteknologi er heller ikke noe nytt; gjær i brødbaking eller enzymer i osteproduksjon er bioteknologi i praksis.

Men genteknologien er forholdsvis ny, og den skiller seg fra tradisjonelle metoder ved at man kan overføre et hvilket som helst gen fra en art til en annen, uavhen­gig av naturens krysningsbarrierer. Slik får en organisme overført egenskaper som ellers ville ha vært umulig. Genteknologien er uforutsigbar og stiller ekstra strenge krav til en føre­var tilnærming, også fordi endringene skjer så raskt. I tradisjonelt foredlingsarbeid må forskere prøve og feile over tid, dermed kan de oppdage nega­tive effekter underveis. I genteknologien kan radikale endringer gjøres på kort tid, og helt nye organismer kan settes ut i naturen uten at vi har hatt tid til å studere eventuelle negative effekter.

Ikke alle syns dette er problematisk. Hilde-Gunn Opsahl Hoen­-Sorteberg, profes­sor i molekylærgenetikk ved NMBU, mener GMO kan bidra positivt for å sikre en trygg matproduksjon.

– Du trenger ikke lenger å krysse inn et helt kromosomsett, en DNA­kjede, et genom, fra for eksempel en vill slektning som også har mange uønskede egenskaper du vil unngå. I tillegg tar det kort tid før den nye sorten kan være en realitet, sier hun.

OM GMO

• Hvis en matvare inneholder mer enn 0,9 prosent GMO må den være merket. I USA merkes ikke GMO-innholdet i maten og det er fritt å omsette slike varer.

• I EU er det 64 GMO-frie soner. I følge nye EU-regler kan nå medlemsland si nei til å dyrke GMO. Regelverket i EU har nærmet seg den norske genteknologiloven.

• Det er kun én GMO som dyrkes i vesentlig omfang i EU, mais i Spania.

• I stikkprøver tatt av Mattilsynet i 2013 ble det funnet GMO med høyere konsentrasjon enn 0,9 prosent i fire av 63 matvarer. Tre GMOer var godkjent i EU, og én inneholdt GMO som ikke er godkjent. Alle fire ble fjernet fra det norske markedet. Ingen prøver tatt av fôr inneholdt GMO over grensen.

• Spor av GMO, (under 0,9 prosent) ble funnet i hver femte hveteprøve og i nesten halvparten av prøvene av fôr.

• Det er blitt påvist ulovlig GMO i maismel fra Colombia og papaya fra Thailand. Mattilsynet forbød omsetning av varene.

DET ER IKKE genteknologien i seg selv, men nettopp tempoet og egenskapene hos dagens GMO som får Aina Bartmann til å riste på hodet. Hun er koordinator for Nettverket for GMO-fri mat og fôr og jobber målrettet for å sikre retten til å velge GMO­frie alternativer for forbrukere og bønder. Det er også viktig å sikre bønder råde­retten over såfrø.

– Det finnes gode eksempler fra human­medisin på bruk av genteknologi. Kunstig insulin er for eksempel et resultat av genteknologien. Stoffet er utviklet i et laboratorium og forblir isolert. Det er vi ikke imot. Vi er altså ikke motstandere av genteknologien som sådan, men vi kan ikke snakke om GMO uten å trekke inn maktforhold og de konsekvensene det har for bønder og forbrukere, sier hun.

– Kjernen i problemet er at dagens GMO­planter er skreddersydd til industri­landbruket og gigantiske monokulturer. Du har sikkert sett bilder av fly lastet med sprøytemidler som flyr lavt over endeløse jorder. Denne sprøytingen, spesiallaget for nettopp det som gror under flyet, påvirker selvsagt økosystemene. Hva de langsiktige konsekvensene er for mennesker, dyr og økosystemer vet vi for lite om. Det er et stort behov for uavhengig forskning på området. Mye av forskningen i dag er finansiert av selskapene som produserer GMO, og den er ofte lite relevant i forhold til de kravene som blant annet den norske genteknologiloven stiller.

SIDEN GMO BLE innført i matvarer i 1994, (den aller første var den nå forbudte tomaten fra Flavr Savr,) har i all hovedsak fire arter blitt dyrket; soya, mais, oljeraps og bomull. Disse dyrkes på et areal på størrelse med halve Argentina. Over 80 prosent er fordelt på USA, Argentina og Brasil. De andre fem landene som dyrker større mengder GMO er India, Canada, Kina, Paraguay og Sør­-Afrika. Over 80 prosent er modifisert til å tåle sprøyte­midler, eller planten er “programmert” til å produsere insektgift selv. Ifølge Bart­mann er dette problematisk.

– Etter de drøyt tjue årene GMO har vært en del av landbruket, blir resultatene nå mer og mer synlige. I enkelte områder er bøndene tilbake til massiv luking fordi ugress er blitt resistente mot sprøyte­ midlene, sier hun.

– Vi vet dessuten at ikke bare skade­ insekter, men også nytteinsekter blir påvirket av giften som skilles ut fra de insektresistente plantene. Vi mennesker skaper ubalanse i naturen uten å ta innover oss det komplekse samspillet i ­ og mellom ulike økosystemer. Sprøyte­middelresistensen har ført til at ordene “superbugs” og “superweeds”, på godt norsk superinsekter og superugress, er blitt innviet i ordboken. GMO oppfordrer til monokulturer, og er det noe vi vet at naturen hater så er det monokulturer. Tap av mangfold, vet vi nå, er én av årsakene til den store reduksjonen av pollinerende insekter som humler og bier. Det vi derimot ikke har god nok kunnskap om er hvordan GMO virker over tid på mikrolivet i jord og vann, sier Bartmann.

DE FLESTE nyvinninger er i begynnelsen knyttet til usikkerhet. Slik er det også med GMO, mener Hoen-­Sorteberg. Hun sier at motstanden kan hindre en utvikling som kan forbedre livskvaliteten til mange.

– Det å leve og spise innebærer en risiko. Spørsmålet er derfor hvordan man hel­hetlig vurderer ethvert produkt før man tar stilling til om det er trygt. For norske forhold ser jeg for eksempel et potensial i å ta i bruk GMO for å bekjempe tørråte i potetdyrkingen. Det vil kunne spare norsk landbruk for 40 prosent av dagens kjemi­kaliebruk. Et eksempel på at GMO kan være den mest bæredyktige løsningen, sier Hoen-­Sorteberg.

– Gjennom mitt arbeid i Vitenskapskomiteen for mattrygghet og EFSA har jeg ikke sett én GMO­søknad som

OM TTIP

• Transatlantic Trade and Invest- ment Partnership er en bilateral avtale for handel og investeringer mellom USA og EU.

• Forhandlingene startet i juli 2013 og antas å være ferdig behandlet i 2017. Formålet er å fjerne tollbarrierer og gjøre regelverket mer likt for å øke grensekryssende handel. Det innebærer utfordringer, blant annet når det gjelder GMO. USA og EU har ulike standarder for merking og regler for matvareproduksjon og -sikkerhet. Endringer i regler i EU påvirker Norge gjennom EØS-avtalen og EFTA. 90 prosent av det regelverket Mattilsynet forholder seg til kommer fra EU gjennom EØS-avtalen.

• EU stritter imot regelverket, spesielt på grunn av EUs egne regler for matsikkerhet og GMO. USAs kongress mener avtalen ikke er aktuell hvis ikke EU svekker sine standarder innen landbruket.

• TTIP-forhandlingene foregår i hemmelighet. De folkevalgte og allmennheten har ikke innsyn, det har derimot de store selskapene som er involvert i prosessen. TTIP gir selskaper rett til å saksøke stater, og få erstatning for lovverk som skader deres “fremtidige profitt”.

tyder på at GMO vil være en større risiko for helsa sammenlignet med andre planter. Det ville vært naturlig at alle planter blir risikovurdert likt, uavhengig av foredlingsmetode. Det er et stort poten­sial i GMO, mener hun.

DET ER IKKE BARE forskere som vil satse mer på GMO, det vil også patenthaverne. De agrokjemiske selskapene var tidlig ute med å utvikle genmodifiserte organismer, ta patent, og selge dem på egne premisser. En monopolisering innen såfrøsektoren er et faktum. Verdens ti største frøprod­usenter eier 67 prosent av alle frølagrene. De tre største, deriblant Monsanto, eier nesten halvparten til sammen. Selskapet har produsert sprøytemidler siden rundt midten av 1900­tallet – nå med tilhørende spesialdesignede planter.

– Et avhengighetsforhold utvikles ved at bøndene undertegner en kontrakt på en bestemt periode der de er nødt til å kjøpe nye frø fra selskapet hvert år. Å avslutte disse kontraktene viser seg ofte svært vanskelig, fordi tilgangen på GMO­frie frø ikke er der lenger og fordi GMO overlever i jorda til neste sesong. Da risikerer de å bli saksøkt for ulovlig dyrking av GMO, sier Bartmann.

– Det finnes også mange eksempler der bønder får jorden sin forurenset med GMO på grunn av pollinering eller vind. For konvensjonelle og økologiske bønder kan det bety at de ikke kan selge avlingene som GMO­frie eller økologiske lenger. Dette har ført til at mange gårdsbruk tvinges til å slutte med økologisk produk­sjon, påpeker Bartmann.

BØNDER ER BLITT saksøkt av patent­ selskapene for å ha brutt patentloven, selv om de egentlig er ofrene i saken. Det mest kjente eksemplet er den kanadiske bonden Percy Schmeiser, som ble saksøkt av Monsanto for å ha brutt patentloven, selv om han fikk jorden sin ufrivillig forurenset. Rettsaken endte med en seier for ham, en seier blant få. På Monsantos hjemmeside står bonden omtalt slik: “The truth is Percy Schmeiser is not a hero. He’s simply a patent infringer who knows how to tell a good story.”

– Sett med europeiske øyne er dette snudd fullstendig på hodet. Vi må arbeide for internasjonale regler som slår fast at det er forurenseren som skal betale, mener Bartmann.

En stor del av problemet er altså selskapene, de som utvikler og eier de genmodifiserte organismene?

– Den internasjonale småbrukerbeveg­elsen Via Campesina uttalte; “så lenge GMO kontrolleres fullstendig av transnasjonale giganter sier vi nei takk. Ellers kan vi diskutere bruk av GMO”. Så ja, mye av motstanden skyldes at GMO er fremstilt av selskaper med stor økonomisk tyngde, dels ervervet ved maktmisbruk, sier Bartmann.

Også Hoen-­Sorteberg, som tror GMO er en del av fremtiden, mener mye av mot­ standen kommer av at GMO er knyttet til forhold som eiendomsrett, maktforhold og markedsøkonomi.

– Men, sier hun, – denne motstanden bidrar til at utvikling og forskning utenfor de store selskapene stopper opp. Uten annen finansiering av forskning på gen­teknologi og GMO vil utviklingen styres av noen få store aktører. Det er problem­atisk, også for meg som forsker. Det er viktig å skille diskusjonen om GMO fra andre anliggender, som de agrokjemiske selskapene, sier hun.

DET HANDLER om teknologi, men først og fremst handler det om et verdivalg, mener Bartmann.
– Quick fix har aldri vært løsningen, og er det heller ikke i dag, sier hun.

– Vi må velge en agroøkologisk vei der kretsløpstenkning er essensiell. Mat­produksjonen må være basert på lokale, fornybare ressurser. Vi må ta vare på det biologiske mangfoldet og variasjonene i lokale dyrkingsmetoder. Selvfølgelig trenger vi mer forskning, mer investeringer og ny teknologi i verdens matproduksjon. Men det er naturen som må sette rammene for vår aktivitet.

I følge Bartmann har økologisk landbruk en spydspissfunksjon som viser retningen verdens jordbruk bør bevege seg i. Hun er ikke alene om det. Allsidig småskalaland­ bruk og agroøkologiske metoder anbefales fra flere forskere som den sikreste strat­egien for å produsere nok mat til en stadig voksende verdensbefolkning. I 2013 kom FN med rapporten, Wake Up Before It ´s Too Late, med bidrag fra 60 eksperter i verden. Den alarmerende tittel­ en står i stil med innholdet; vi må tilbake til et bærekraftig, økologisk jordbruks­system – og det haster, påpeker rapporten.

JUBELEN FOR den restriktive loven mot GMO her i landet kan bli kortvarig. En ny handelsavtale mellom USA og Europa, Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), ligger på forhandlingsbordet, og avtalen handler om mer enn reduserte tollbarrierer.

– Hvis EU aksepterer avtalen, er det fare for at Norge følger etter. Det kan åpnes for tilpasninger til det amerikanske regelverket som er mye mer liberalt enn vårt når det gjelder krav til mattrygghet. Klorvasket kylling og GMO er eksempler. Derfor er det viktig at folk kjenner til TTIP­-forhandlingene, og ikke minst at norske politikere er åpne. Til nå har forhandlin­gene vært hemmelige, store selskaper har vært involvert, det har ikke politikere. Dette er helt uakseptabelt i et demokrati, avslutter Bartmann, og oppfordrer oss til å følge med.

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører