Tilslørte bondepiker

25.08.2015

Gode intensjoner dominerer debatten om norsk jordbrukspolitikk: landbruk over hele landet, bærekraftig matproduksjon, beite- og grasproduksjon og sjølforsyningsgrad er slagordene som alle tilsynelatende er enige om. Men hvor dypt stikker dette, og hvilke løsninger kan politikerne komme opp med, når de i så liten grad forstår problemet?

PARTIPROGRAMMER og framoverlente politikere snakker varmt om rettferdighet, ressursgrunnlag, kvalitet, mangfold og solidaritet. Det skapes inntrykk av at det er vilje til å styrke bondens situasjon og øke matproduksjonen på norske arealressurser. Hvis bare de riktige partiene kommer til makten. Disse politikerne setter jordbruks–Norge sin lit til. Det er disse politikerne som omfavnes av lederne i jordbruket, plasseres på talestoler, i traktorer og fjøs med presse til stede, og som støttes i valgkamper. Men de som bestemmer mest, ser ut til å kunne minst. Det er liten forståelse om tilstanden i jordbruket og enda mindre om sammenhengene i jordbrukspolitikken blant folkevalgte på Stortinget. Årets stortingsdebatt om jordbruksoppgjøret 17. juni avslørte at det svikter på helt elementære områder:

• Når kraftfôret gjøres billigere enn gras så kan ikke den norske sjølforsyningsgraden øke.

• Når kostnadsveksten er større enn inntektsvekst, så tettes ikke inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.

• Når mjølkemengde per ku skal økes, synker ikke kraftfôrimporten.

• Når markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene, blir ikke sektoren mindre avhengig av tilskudd.

POLITIKK UTEN KUNNSKAP er like meningsløst som kunnskap uten politikk. Derfor; før vi vet hvor vi skal, må vi vite hvor vi er. Her starter problemene i norsk jordbruksdebatt. Landbruksmyndighetene bruker påstander, tall og oppfatninger som ikke stemmer med realitetene. Jordbrukspolitikken er full av halvsannheter, alle sier de riktige tingene, men gjør noe helt annet. Virkemidlene drar i en helt annen retning enn de uttalte målene. På avgjørende områder tilsløres virkeligheten.

Norsk jordbruksevne til å produsere mat fra norske ressurser er betydelig svekket. Bruk legges ned, matproduksjonen sentraliseres, store jordbruksarealer går ut av produksjon og et økende forbruk av importert kraftfôr bidrar til å svekke vår selvforsyningsgrad. En økonomi i krise, med gjelds- og kostnadsvekst og fallende inntekter, preger hele næringa. Myten om lønn som stordrift og høye volum er nettopp det; en myte. Utviklingen er på kollisjonskurs med de fleste uttalte målene for jordbrukspolitikken, men er helt i tråd med de politiske virkemidlene som det legges opp til. Da Knut Storberget (Ap) og Geir Pollestad (Sp) stemte for jordbruksavtalen sammen med de fleste andre partiene på stortinget nå i vår, var det ikke for å styrke forhandlingsinstituttet (se ramme), men fordi de var enige i den politiske kursen som avtalen innebar.

Større, færre og mer effektive bønder har vært myndighetenes strategi for å sikre inntekter og rekruttering i jordbruket. Stordriftsmyten dominerer fullstendig utformingen av norsk matproduksjon. Tilskudd, investeringsmidler og lave kraftfôrpriser er virkemidler som har tilrettelagt for - og finansiert få, men store enheter med høye produksjonsvolum. Importert kraftfôr og tilskudd er helt avgjørende for å få volumproduksjonen til å halvveis overleve. Markedsmekanismene er satt helt ut av spill. Tilskuddene fra staten og billig kraftfôr gjør at det produseres mer enn det både ressursgrunnlaget og driftsøkonomien setter grenser for. Utviklingen skjer ikke på tross av, men på grunn av politikken som føres.

Denne politikken har tilrettelagt for en utvikling som skal gi "bedre" og "mer rasjonelle" strukturer. Produksjonen skal tilpasses teknologien. Ikke motsatt. Problemet er at myndighetene har en overdreven tro på fordelene, og tar lite hensyn til ulempene når de bestemmer hvordan norsk jordbruk skal være. Alle krefter settes inn på produksjonsvolum. Men det er ikke mengden mat som er det sentrale. Det er måten det produseres på som burde være hovedfokus i jordbrukspolitikken.

DET ER OMTRENT 45 000 årsverk igjen i jordbruket. Hvert årsverk produserer i dag et volum som er dobbelt så mye verdt som i 1990. I samme periode har realinntekten per årsverk falt. Arbeidsinntekten per årsverk ligger på ca. 180 000 kroner. Gjennomsnittslønnen i Norge er ifølge SSB rundt 500 000 kroner. Sagt på godt norsk: Bøndene er færre, har større gardsbruk og produserer mer, men tjener mindre. Justert for generell prisvekst har bøndene hatt den samme inntekten siden 1978. Og desto færre og større de blir, desto mer tilskudd må de ha. I dag utgjør tilskuddene mer enn hele nettoarbeidsinntekten i sektoren. Markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene.

Bøndene fikk om lag dobbelt så mye for produktene sine i 1985 som de får i dag. Dette avhengighetsforholdet mellom jordbrukspolitikken og tilskuddene setter betydelige begrensninger for hvor selvstendige bøndene i realiteten kan opptre. Jagingen etter tilskudd fremmer i mange tilfeller for store og ulønnsomme enheter som ikke tar skikkelig vare på verdifullt jordbruksareal og etterlater en næring i sosial, økologisk og økonomisk ubalanse.

Dette er ikke den enkelte bondens feil eller ansvar. De "store, framtidsretta og robuste" gardsbrukene er i mange sammenhenger tilskuddavhengige gjeldsslaver, skapt av jordbrukspolitikken. Unaturlig store driftsenheter i jordbruket har generelt vist seg å være svært avhengig av tilskudd og importert fôr, opparbeiding av høy gjeld – og lav inntekt for bonden. Totalgjelda i sektoren er nå 55 milliarder kroner. Millionlån må betjenes med millioninntekter – som ikke finnes. Men det gir mye mat. Og billig mat.

DET ER TO ting alle norske landbruksministre alltid gjør. Det ene er å nedsette et utvalg som skal se på rekruttering til næringa. Det andre er å påstå at "nå er det optimisme i jordbruket". Uansett hvilken landbruksminister som styrer, er budskapet at nå går det riktig vei i jordbruket.

Fra myndighetenes side får vi inntrykk av at det føres en annen politikk enn det som faktisk er tilfelle. Det er dette som er tilsløringen. Det spres forestillinger blant velgerne om at subsidiene går til små, ineffektive, "ulønnsomme" gårdsbruk i distriktene, slik at politiske målsetninger om spredt bosetning, selvforsyning, matsikkerhet, matkvalitet osv kan nås. Man har over lang tid sagt en ting, men gjort noe helt annet. De norske bøndene stimuleres til å bli større og større, produsere mer og mer, mens de samtidig ikke har realinntektsvekst og dermed gjør seg mer avhengige av kraftfôr og tilskudd. Dette er et resultat av de virkemidlene som jordbrukspolitikken tilrettelegger for. Det resulterer i en matproduksjon som hverken er økonomisk, økologisk eller sosialt bærekraftig. Derfor må denne politikken endres.

Før man kommer med forslag til løsninger, må man altså forstå problemet. Dette er banalt, men sjelden fokusert nok på. Først og fremst må informasjonen være utilslørt og troverdig, reell og relevant, slik at alle kan være med på å føre en forståelig debatt om jordbrukspolitikken her i landet. Vi må tilbake til start. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av jord i Norge. Jordbrukspolitikken er politikk for bruk av jord. Så enkelt, og så vanskelig.

STORE NORSKE jordbruksarealer med gras, korn og grønnsaker går ut av produksjon hvert år. I 2014 importerte vi over 1,2 million tonn korn og annet kraftfôr, mer enn en dobling siden 2000. Vi produserer altså mer mat med færre bønder, noe vi ikke hadde klart uten denne høye importen. Selvforsyningen vår svekkes, og er nå nede i 35 prosent på kaloribasis. Dette er lavt. Å bruke norske ressurser er viktig for matvaresikkerheten, bondens inntekt, helse og ernæring og næringsutvikling i distriktene for å nevne noe.

Et norsk jordbruk som bruker stadig mindre jord i Norge, undergraver sin egen legitimitet. Dette angår oss alle, fordi det handler om maten vår. Og den må vi kjempe for.

Forhandlingsinstituttet er navnet på de forhandlingene som foregår mellom staten
og jordbruket i jordbruksopp­gjøret hver vår. Staten er representert hovedsakelig
ved landbruks­ og matdepartementet, og jordbruket er representert ved Norges Bondelag
og Norsk Bonde–­ og småbrukarlag som en samlet part.

Svenn Arne Lie, (f. 1980), er fra Tretten i Gud­brandsdalen. Han er statsviter og tidligere
land­bruksforsker og jobber nå som rådgiver i for Velferdsstaten. Sammen med
Espen Løkeland­stai ga han i 2012 ut debattboka
"En nasjon av kjøtthuer - ni myter
og en løgn om norsk landbrukspolitikk"
.
svennarnelie@gmail.com, velferdsstaten.no

Kommentarer:

Samarbeidspartnere

Annonsører